trend og tradisjon

Dette innlegget ble første gang publisert 17.mai 2023, og oppsummerer fjorårets debatt rundt bruk av bunad. Det vi har sett så langt i år tyder på at også denne sesongen vil fokusere på skjorter. Jeg synes, om jeg kan si det selv, at denne teksten er god, så jeg sender den ut i verden på nytt og ønsker dere samtidig en fin innspurt til mai og årets vakreste eventyr - bunadbruk.

Årets debatt har vært omtrent som forventa og handla mest av alt om skjorter. Hvordan få de hvite skjortene hvite og hvordan få de farga eller mønstrete skjortene stuerene. I tillegg de tradisjonelle spørsmålene om hva bunadspolitiet ville si om dette og hint og diverse influencere som betror oss at de tar på seg akkurat hva de vil og at de blåser en langvarig nordisk jegermarsj i hva bunadpolitiet sier.

La oss ta det siste først. Hvis du er så engstelig for hva bunadpolitiet sier har jeg et godt råd til deg: Gå med den skjorta som er utarbeida til bunaden din. Da unngår du ganske greit mulig konfrontasjon. Hvis dette av ulike årsaker ikke er ønskelig har jeg et annet råd. Ta på deg den fjonge silkeskjorta, legg ut bilde og dokumenter stasen ( det er tross alt det viktigste) men la være å påkalle bunadpolitiets vrede. Skriv en caption som for eksempel - er jeg ikke fin? Jeg er sikker på at kommentarfeltet fylles med flammende emojis og ferskener likevel. 

Og apropos bunadpoliti. Det finnes IKKE noe bunadpoliti. Har aldri eksistert, blir aldri oppretta. Vi har heller ikke bunadfengsel, offentlig oppnevnt reglement med bøter og inndriving av tvangsmulkt. Hvis noen opplever å bli tilsnakke på gata er det helt sikkert av privatpersoner som ikke jobber med bunad. Vi som jobber med bunad har fri på 17.mai. Hvis vi er på jobb er vi mest sannsynlig innleid i kulissene og bedriver påkledning og søljeoppretting på folk som skal på tv. da har vi i hvertfall ikke tid til å springe gatelangs og bjeffe.

Derimot har vi noe annet, som er ganske hyggelig. Det kaller vi tradisjoner og er noe helt annet enn trender som det har vært snakka mye om i år. 

Jeg tror det er plass til begge deler i den spennende, levende og allsidige bunadverdenen vi lever i. Og vi som er opptatt av tradisjonene virker ofte vel så åpne for trendene som omvendt. Kanskje fordi vi vet at bunader har vært påvirket av trender siden de kom på markedet og at måten vi ser på bunad og ifører oss bunad har forandret seg opp gjennom tiårene? 

Tredvetallets helhetlige svarte eller mørkeblå silhuett som vi finner i  mange bunader passet godt overens med datidens motebilde. Det er liten tvil om at ulike farger og kvaliteter i femtitallets bunader passet godt overens med New look som også kjørte markert midje som blikkfang. På nittitallet kom festdraktene, og silkeskjerfene forflytta seg fra Telemark til resten av landet.

Jeg er ganske sikker på at mange av dere som leser dette har en bunadsparaply liggende i en skuff og lurer på hva i all verden dere tenkte på da dere brukte ti ganger så mye på den som på en normal svart paraply. Om noen år er det kanskje mangfoldet av skjorter vi ler av. Enten fordi vi ikke skjønner hvorfor det var så innmari viktig å sprenge grenser, eller fordi det ikke har så innmari mye å si. Vi har definitivt blitt mye mer individualistiske og opptatt av å uttrykke oss selv gjennom klærne våre. 

For et par år siden ble det lansert bunadbroderte munnbind, heldigvis enda mindre langvarig enn covid og i år er det altså mønstrede skjorter. Men det at stoffene er fra Liberty er ikke ensbetydende med at det er full frihet. Ihvertfall ikke til samlet stående applaus. Det vil alltid være noen som fokuserer på tradisjonene og framsnakker verdien av å bevare kunnskapen om håndverk her til lands. Og med håndverk menes ikke bare det å brodere og montere, men også hele prosessen fra linfrø til metervare. Den er lang, oppstykka og tidkrevende og de som har vært gjennom et slikt prosjekt med hekling, bråking, røyting og veving vil nok tenke seg om både en og tre ganger før de pakker bort linskjorta til fordel for blank silke.

Men hva med å kle oss som påfugler gjennom hele året? Står du på en norsk togstasjon en tidlig morgen er det mye svart, grått og beige å se. Hva med å kjøre på med en skikkelig gild cape i rosa ulldamask i november? Eller silkeskjerf, silkeskjorte og glitrende sølje til de grå dressbuksene? Hvis vi absolutt skal uttrykke vår personlighet de dagene i året vi bruker bunad bør vi vel gjenta suksessen de andre 360 dagene også?

Og til slutt. Det skal ikke være slik at vi MÅ ha bunad og når jeg leser ilske kronikker om at bunadpolitiet kan ta seg en bolle, at skribenten går med opprulla skjorteermer, hater bunad, foretrekker pumps eller andre vinklinger så ender jeg med å tenke at det går da helt fint an å ta på seg annet pentøy. For hvis det ikke er noen glede forbundet med å gå med bunad kan man vel like gjerne la være å gå med bunad?

bunadbunadbunad.no

 Jaja, det ble litt feil med den lanseringen i går...jeg var så glad for å komme hjem fra fjellet, få tilgang på tastatur og kunne dele ideene mine. I all viraken glemte jeg helt å tenke på datoen...

Neida. Det var selvsagt, som dere forstod, en aprilspøk som jeg har hatt det ganske så morsomt med å planlegge. Og selv om hverken syretester eller andre finurligheter kommer til å komme på markedet er det helt klart at mange har et litt vel anstrengt forhold til bunad og bunadbruk. 

Husk derfor dette når du planlegger vårens vakreste eventyr, årets bunadbruk,  at bunad skal handle om glede, kjærlighet og tilhørighet. Tilhørighet til et sted, til en familie eller rett og slett til bunaden i seg selv. 

Og pust lettet ut ved tanken på at menskopper i bunadmotiv aldri kommer til å bli en påkrevd del av bunaden!  Og ja, det kom så mnage gode innspill i går at det kan hende jeg må lage en ny lansering, om et års tid:)

veien videre og ny nettside

I de senere årene har vi sett stadig nytt tilbehør til bunadene og selv om noe absolutt har et logisk opphav er det også enkelte objekter vi stiller spørsmål ved. Ja, det har gått så langt at vi i lystig lag har avholdt veddemål om hva som blir det neste. Ikke det beste, men det neste. 

Etter mye om og men, søvnløse netter og utallige diskusjoner med faglig relevante personer har jeg derfor besluttet å opprette en nettside med gode råd. Selve siden vil være oppegående om kun kort tid, men for å holde dialogen åpen og positiv ønsker jeg å lufte enkelte tanker med dere allerede nå.

Nettsidens misjon er ganske enkelt å gi gode råd, faglig baserte med rot i lokale tradisjoner. Her kan det for eksempel være aktuelt å løfte fram den mer ukjente vinterbunaden fra Oslo vest på linje med Håbunaden fra Jæren og andre klassikere.  Dette er en bunadkategori som sjelden omtales og som ligger noe på siden av det tradisjonelle kategorisystemet. Min oppfatning er at større åpenhet om disse bunadene vil være en øyeåpner for mange og gi en dypere forståelse for hvordan bunadfenomenet oppstår.

Dessverre kan ikke slikt opplysningsarbeid tuftes på ren og skjær idealisme, og for å øke den potensielle inntjeningen har jeg derfor utarbeidet varer som kan passe for bunadbrukeren og bunadbetrakteren. Dette er to grupper i samfunnet som ikke alltid har samme behov, og jeg føler at særlig sistnevnte gruppering har et uutforsket potensiale.

Siden rådgivning og salg vil følge hverandre tett i dette konseptet kan jeg begynne presentasjonen med å si at det foreslås å anbefale null-toleranse for make-up, akrylnegler og løsvipper. Dette er attributter som i bunadens barndom ene og alene ble brukt av gatens løse fugler og i dagens samfunn anbefales  det ikke å kle seg som en slik. Alternativet er selvsagt å iføre seg skammeskaut etter gammel vestnorsk modell.

Det arbeides iherdig med å utarbeide en syretest for å kvalitetssikre hårfarge på bunadbruker. Idealet er også her det naturlige, men vi erkjenner at det kan fremstå som i overkant bakstreversk å avfarge hår for en dags bunadbruk. Et alternativ kan være å sterkt anbefale dekkende hodeplagg for de som ikke har bevart opprinnelig hårfarge ( eller manglende hårfarge). Utfordringen pr i dag er å finne en test som skiller mellom kjemisk behandlet hår og hår som er bleket av påskesol eller sitron.

Det vurderes også å tilby et stempel for å vise at man har en ekte bunad, sydd i Norge. Ideelt sett utført av hullende budeie i solnedgang, men systuer med HMS i høysetet kan også godkjennes. En av diskusjonene i faggruppen går på plassering av stempel, men vi ser ut til å lande på ryggstykket på bunaden. Utvendig.

Vi er også i sluttfasen på solbriller med vendbare glass. For å holde optimismen på topp ønsker vi å tilby solbriller med rosa glass, men med mulighet for å snu glassene. Tanken er at om du skulle påtreffe bunadbruker med gulnet skjorte kan glassene med et enkelt knepp snus slik at du ser blendende hvite skjorteermer.  Dette produktet er i den særstilling av det passer både for bunadbruker og bunadbærer og det vil være en enorm avlastning for tidsklemte foreldre som skal sende barn ut i 17.maitog, iskøer og andre sosiale settinger hvor hvite bunadskjorter forventes. Jeg ser ikke bort fra at denne ideen også kan utvikles til bruk ved andre anledninger, og tenker blant annet på ønsket om å fremstå som solbrun og fresh etter sommerferier.

Men, det jeg er aller stoltest av, og som kommer til å endre vårt syn på the real deal bunad og muligheten for å gå all in i nasjonalromantisk korrekthet, er mønstertilpassa menskopper. Som tidligere nevnt  har det blitt observert stor usikkerhet rundt riktig bruk av tilbehør til bunad. Mange er redde for å trå feil og bli utsatt for bunadpolitiets vrede. Uten å på noen som helst måte fremstå som et politi har jeg derfor utarbeidet en kolleksjon menskopper som tilfredsstiller selv den mest kresne bunadbruker. 

Her vil det komme modeller med intrikate perlearbeid, solide broderier og  muligens også med sølvdetaljer. Arbeidet med den neverflettede varianten ble av opplagte årsaker skrinlagt og heller ikke grunnsøm viste seg å fungere optimalt. Her jobbes det også med å tilby materialpakker for personlig tilpasning ( slik at motiv matcher bringeduk og belte altså)

Jeg håper dere alle vil glede dere over denne siden som vil sette bunadlede i fokus og gi svar på alle deres spørsmål om bunadbruk. Endelig lanseringsdato vil jeg komme tilbake til og det vil selvsagt være mulig å betale for annonseplass for de rette produktene. For mer informasjon, sjekk denne lenken www.bunadbunadbunad.no eller denne yggdrasil.no

Beste hilsen

Barbro

Tradisjonell menskopp til venstre, bunadvariant til høyre

   

God påske

    

Vi ønsker dere en riktig god påske, med håndarbeid, gode venner, gode samtaler og upåklagelig skiføre

Ebba gleder seg over at flokken samles.

om kunst, klær og kroner

 Kan man være både glad og skuffet på samme tid og for samme sak?

Denne uka ble tildelingen av statens kunstnerstipend offentliggjort, og i likhet med alle andre som søkte ( og sikkert endel som ikke søkte) kastet jeg meg over tildelingslistene. Først arbeidsstipend, hvor det var tildelt tre ettårige stipend i kategori folkekunst, og så diversestipend hvor det var litt flere tildelinger.

Arbeidstipendene gikk til folkemusikere. Og all ære og gratulasjoner til de som slapp gjennom nåløyet. De er flinke og fortjener hver krone. Men hvert år sitter vi som jobber med håndverk og håper på bekreftelsen på at det vi gjør også er viktig. At det å skape i tekstil er like viktig som folkemusikken og at den tekstile kulturarven også er en del av folkekunsten. Vi sitter på verkstedene våre, vi deltar på kurs i kunsten å søke kunstnerstipend og vi får litt, noen ganger. 

Like viktig som musikken, som kunsten vi har på veggene og ordene i bøkene er klærne vi har på oss. Dagens klær er ofte fast fashion uten rot i folkekunsten. Men bunadene våre, den unike tradisjonen vi har i å tilvirke og bruke bunader  er både klær og kunst. Vi trenger kunnskap om å tilvirke klærne, slå nuperellene, veve stoffene. Vi trenger kunnskap om de kvinnene og mennene som gikk foran med nål og tråd, strikkepinner og målebånd. Noen er godt dokumentert mens andre er navnløse og finnes som muntlige overleveringer. Vi vet det ble brodert av gjetere, av ugifte tanter og enslige mødre. Den tekstile kulturarven er ikke bare klær, den er også historien om de som har skapt klærne, som har skapt materialene, som har spunnet fiber til tråd og omskapt franske motemagasin til norsk folkedrakt. Inspirasjonen som ligger bak den folkelige norske klesskikken må holdes ved like og formidles. Den må formidles av noen som kan, ikke bare den teoretiske delen, men også den praktiske. Den må videreføres av noen som skjønner dialektene i stingene og årstidene i sømmene. 

Folkekunstaspektet er kanskje ikke så lett å se når det ikke handler om frie tolkninger slik som i musikken. Men forståelsen for tidligere generasjoners folkekunst er også viktig og er med på å bevare dagens uttrykk. 

Så mens jeg gleder meg over diversestipend og muligheten for en studietur og - at en nyutdanna bunadtilvirker ble tildelt ettårig arbeidsstipend for ung/nyetablert håper jeg også at litt flere av søkerne får uttelling for både søknadsskriving og fordypning ved senere tildelinger. 

de viktige nyansene

 

Om spor i ord og spor i sting

Da jeg var ung kunne jeg høre forskjell på dialektene mellom bygdene i barndommens dal. Det var et skille mellom Vågåmo og Garmo, og et nytt skille mellom Garmo og Bergom. Dialektene endret seg oppover Bøverdalen og nordover mot Skjåk og det var forholdsvis lett å høre hvor folk hadde vokst opp. Nå har jeg bodd lenge utenbygds og ørene er like fininnnstilt lenger. Det kan glippe mellom Skuggestrond og Bergom. Likevel har jeg i meg gleden over at det finnes små nyanser i ord og tonefall. 

På fest dansa noen masurka med vårdalshusk, mens andre var stivere i knærne. Skjåkgenever trenger vi ikke snakke om i denne sammenhengen, men det kan vel slås fast at forskjeller finnes i de fleste tradisjoner. Og hvis vi går lenger tilbake kan vi stille andre spørsmål om språkets utvikling. For var det en frankofil prest som gav poteter navnet jordepler i Vågå, mens en mindre jålete kollega i Lom gikk for den danskklingende varianten kantøflo?

På samme måte som vi i Ottadalen hadde våre skiller, har andre områder hatt sine. Byer har hatt østkant og vestkant, daler har hatt solside og bakside.Vi har hatt fiskevær med utstrakt omgang med omverdenen og små bygder som snødde inne om vinteren.  Oppover Gudbrandsdalen ble dialekter påvirket der toget stoppa. Det samme ser vi i Telemark der Rjukan og Notodden er gode eksempler på områder hvor Norsk Hydro satte sitt preg på språket. 

På linje med de språklige nyansene har vi de ulike bunadene. Innbyggerne i stasjonsbyene oppover Gudbrandsdalen la av seg folkedraktene tidligere enn de i sidedalene.I folkedraktene våre er det forholdsvis enkelt å skille mellom endel områder og Hardanger er lett å skille fra både Hallingdal og Telemark. Setesdal igjen har sin helt egen klesskikk og Nord-Gudbrandsdalen er helt forskjellig fra Valdres. I bunadene som ble konstruert i forrige århundre er forskjellene annerledes. De er ikke nødvendigvis så lette å spore etter lokal klesskikk, men blant annet broderiene er lett gjenkjennelige. Selv om en bunadfra Lier i Buskerud og en festbunad fra Gudbrandsdalen har helt lik fasong er det lett å skille dem ved å sepå brodriene. Likeledes har kvinnebunaden fra Nedre Buskerud lite til felles med Løkenbunaden fra Østfold selv om Halfdan Arneberg var involvert i utformingen av begge to.

For meg videreføres disse nyansene også i broderiene, gjennom motiver, teknikker og materialvalg. Garnet som brukes til Hallingbunadenes markerte roser ville blitt omdanna til små usjarmerende ullklumper hvis vi skulle brodert sjattersøm fra Gudbrandsdalen med det. De ørsmå detaljene fra Vest-Telemark er ganske annerledes enn de like små detaljene i den nye Valdresbunaden. Slik kan vi forflytte oss rundt i Norge, se forskjeller og tenke på historiene som ligger bak de lokale tradisjonene. Vi kan se hvordan utformingen av dekor på tre og tekstil følger hverandre og la oss begeistre av detaljrikdom og materialkunnskap.

Dette er folkekunst og kulturarv. Dette må vi være stolte av og hegne om.Det kan ikke være slik at vi fortsetter å avvikle linjer på videregående fordi det er mer lønnsomt ( eller mindre kostbart her og nå) med en skoleklasse på studiespesialisering enn en klasse som trenger symaskiner, strykejern, klippebord og sømbyster. Vi må fremsnakke kulturarv og være like stolte av de som skapte klærne som de som bar dem. Vel brukte Nansen og Amundsen lang tid på å teste ut påkledning for ekspedisjonene sine, men de var like fullt avhengige av kvalifiserte råd fra fagfolk som kunne sy og som kjente de ulike materialenes styrker og svakheter. 

La oss være stolte over bunadene våre. Du trenger ikke elske alle 450 variantene, men vær begeistret over mangfoldet. Vær imponert over kunnskapen som ligger bak og vær ydmyk for de som fremdeles tilvirker bunad i Norge. Og det går helt fint an å framsnakke norske tradisjoner uten å rakke ned på andre.

de blå blomstene

    

 

Forrige uke delte jeg en tekst og to bilder på facebook. Deretter gikk jeg på jobb, og da jeg sjekka facebook i lunsjen oppdaget jeg at innlegget hadde slått an mer enn forventet. I skrivende stund har innlegget blitt delt over 200 ganger og fått utallige kommentarer både hos meg og på de ulike delingene .

For dere som ikke er på facebook, eller ikke har sett innlegget så handler det kort fortalt om at jeg på et foredrag om tekstil kulturarv viste bilde av den lille bl blomsten på Gudbrandsdalen festbunad. Den ene er brodert i Norge med sjattersøm og franske knuter, den andre er brodert i Kina og er i plattsøm. 

For meg er ikke den store forskjellen noe nytt og overraskende, men mange har tydeligvis fått en aha-opplevelse.

For det blir forskjell, og det handler ikke om at det broderes i Kina ( eller et annet lavkostland). Det handler ikke om rasisme eller nasjonalisme og det handler absolutt ikke om at kinesere ikke kan brodere.

Det handler om kunnskap og kulturarv. 

Det er flere årsaker til at jeg ikke liker bunader som produseres utenlands. For det jeg kaller Kinabunader blir ikke bare sydd i Kina. Du kan få deler av bunaden produsert i Kina, Vietnam, Bangladesh, Baltikum og sikkert flere andre land som her en ting felles- lavere lønnskostnader.

Og her har vi det første problemet, eller et av problemene - hvem tjener på disse bunadene?
Det er vanskelig å vite nøyaktig hva det koster å brodere en bunad  i et lavkostland, men det er vel ikke utenkelig at størstedelen av det du som kunde betaler ikke går til den som har brodert. Selvsagt koster administrasjon, måltaking og etterbehandling, men hovedjobben utføres med nål og tråd, ikke tastatur. Slik faller et av hovedargumentene for produksjon utenlands bort, de lave produksjonskostnadene kommer forhandleren til gode i form av større fortjeneste mens kunden ikke merker nevneverdig til hvor bunaden blir produsert.  Så ja, utflagging av bunadsproduksjon gir arbeid til flere mennesker som antakelig ikke hadde hatt jobb ellers, men egen inntjening motiverer nok mer enn dette med å skape arbeidsplasser og gi flere et verdig liv.

Et annet minus er at lavere produksjonskostnader utenlands holder vårt nasjonale prisnivå nede. For det er bare å bite tenna sammen og innse at veldig mange heller betaler 7000 enn 21000 for å få brodert en bunad. Hva dette resulterer i? Joda, det resulterer i at få bunader broderes med fortjeneste her til lands. Vi som broderer vet at inntjeningen er minimal og at mye av jobben er ren ideologi ( det kan også kalles idioti) ettersom det er mye mer lønnsomt å sy om femten bunader enn å brodere en.
Vi kan spørre oss selv hva tiden vår er verdt og hva vi fortjener å ha i timelønn. Men det det koker ned til er hva kunden er villig til å betale, altså spørsmålet om lønn eller forventning til lønn og hva en vare skal koste.
Dette kan vi se i sammenheng med vår betalingsvilje når det kommer til sportsutstyr, sesongens vesker og oppussingen av hus og hytte. Det er tankevekkende hvor mye lettere det ( for mange) er å betale friskt for en snekker som bygger ut hytta mens håndverkeren som syr bunaden din ikke kan forvente lignende timelønn.

Så kan vi gå over til neste problemstilling som vil bli stadig mer synlig, nemlig bevaring av kunnskap og tradisjoner.
Det er slettes ikke vanskelig å rasere en tradisjon eller viske ut kunnskap. Atskillig vanskeligere er det å bygge opp igjen kunnskap og tradisjoner. Det er også slik at når etterspørselen synker vil også antall utøvere av et fag, et håndverk, en teknikk synke. Ingen oppmuntrer sine barn til å utdanne seg til arbeidsledighet, ingen velger å etablere egen virksomhet som mest sannsynlig ikke vil overleve.
Jeg har tidligere spurt hva som skjer hvis eller når all produksjon er flagget ut? Hva skjer hvis det vi i dag anser som lavkostland skrur opp prisene? Og hva skjer når ingen lenger kan sy ut en bunadsvest eller skifte hekter i et liv -skal slike jobber sendes jorda rundt? Vil det være lønnsomt eller kan man like gjerne bestille en ny bunad og kassere den gamle? Og hvor miljøvennlig er det?
Apropos miljø...Tenker du noen gang på at det blir sendt bunadmaterialer fra Norge til en annen verdensdel og tilbake igjen  og at mange bunader er mer bereiste enn en gjennomsnittlig norsk minstepensjonist?

Og til slutt en problemstilling som absolutt ikke gjelder alle forhandlere men noen:
Mange av våre broderte bunader er basert på dugnadsarbeid og idealisme. Noen butikker solgte en bunad, andre butikker en annen. Hvis vi ser på for eksempel kvinnebunader fra Telemark så finnes det et utall varianter som bare har to ting til felles - de er fra Telemark og ingen av de er eksakte kopier av kvinneklær fra attenhundretallet. Her har lokale ildsjeler og bunadkomiteer, husflidutsalg og andre interesserte gått sammen om å skape bunad. Dessverre har det sjelden vært fokusert på åndsverklov og mønsterbeskyttelse, men snarere vanlig folkeskikk og en oppfatning av at det ikke tar seg ut å kopiere annen manns ( eller kvinnes ) verk.  Så kommer det en friskus med sans for inntjening, kjøper en materialpakke og kopierer denne for salg. Unnskyldningen er ofte at bunadene ikke eies av noen og at dette er gamle plagg som hvermansen kan kopiere. Det stemmer overhodet ikke. Nordlandsbunaden er et annet godt eksempel. Arbeidet med å konstruere en bunad fra landsdelen startet i 1926 og bunaden slik den fremstår er utarbeidet av gruppe mennesker som lot seg inspirere av broderier funnet et sted, en stakk fra et annet sted, et liv funnet her og forkleet der. Det ble aldri noensinne hentet en komplett nordlandsbunad fra et skap for ren kopiering.
For meg er dette en kombinasjon av historieforfalskning og lettvint omgang med lover, regler og normal folkeskikk. Og jeg synes vi bør tenke på at om grupper, nemnder og enkeltpersoner som utarbeidet bunadene i sin tid hadde mønsterbeskyttet arbeidet sitt ville denne typen videreformidling kunne blitt politianmeldt.

Og til slutt, det siste argumentet som kanskje er det viktigste av alle - vi snakker om norske bunader, arvesølv, kulturarv, stoltheten i 17.maitoget...skal det virkelig stå made in China på innsiden?

Hvis vi mister kunnskapen om hvordan om hvordan bunadene broderes, hvordan hosebånd fingres, vester tilpasses og hodeplagg stives så mister vi de lokale særpregene. Vi mister de tekstile dialektene som i dag primært bevares i bunadene. Er vi villige til det?

deler av innlegget har blitt publisert tidligere, men det er like aktuelt i dag. 

hvem kan bli håndverker?

De fleste håndverkerne jeg kjenner er nevenyttige. I tillegg er de jevnt over ganske oppegående, noe som er en stor fordel hvis man skal drive eget firma eller være mer eller mindre ansvarlig for egen arbeidsdag. I tillegg er mange også i normalt fysisk god form, men jeg vil ikke si vi er mer rastløse enn en gjennomsnittlig nordmann.

Likevel virker det å være opplest og vedtatt at yrkesfagene passer best for de som blir rastløse, de som kjeder seg, de som ikke henger helt med i de teoretiske fagene. Og jeg lurer på hvorfor vi har endt opp med denne teorien?  Er det egentlig rabbagastene, de rastløse som passer best i håndverksfagene? Er det å være i stadig bevegelse den viktigste kvalifikasjonen forå bli en god urmaker, rørlegger eller bunadtilvirker? Eller er ønsket om å bruke hender og hode en vel så viktig kvalifikasjon?

Jeg tok mitt første svennebrev i 1995 og mitt andre i 2004. Etter det har jeg hatt en lang, variert og utviklende karriere (i mangel av bedre ord). Jeg har drevet egen systue, vært med i prøvenemnd siden 2005, deltatt i læreplanutvalg, jeg er medlem av klagenemnd og underviser på videregående skolenivå i tillegg til å holde faglig relaterte kurs for entusiaster og glade amatører. Alt dette krever evne til planlegging, evne til å sitte stille over tid og ikke minst en viss forutsetning for å holde fokus.  Egenskaper en skolerådgiver ville nikket anerkjennende til og varmt anbefalt høyere utdannelse med mulighet for master. Omtrent det som for så vidt skjedde da jeg skulle velge linje på videregående en gang på åttitallet. Problemet, for rådgiveren altså, var at jeg heller ville lære å sy. 

Nå skal jeg ikke påberope meg voldsom vilje i en alder av 16 år, så jeg tok allmennfag med helt greit karaktersnitt  og begynte deretter prompte på VG1 søm og tekstilforming. 

I dag møter jeg mange damer på pluss-minus femti år som gjerne skulle valgt annerledes. Flinke damer med høyere utdannelse og gode jobber, men som alltid har drømt om å ha et mer kreativt yrke. De ville lært å sy, blitt gullsmeder, keramikere eller snekkere, men de ble sortert som for skoleflinke og dermed sterkt anbefalt å skaffe seg en «skikkelig utdannelse». 

Jeg lurer ofte på hvordan livene deres hadde blitt om de hadde fått støtte og heiarop hvis det hadde blitt lagt til rette for at de kunne valgt yrkesfag. Og jeg lurer på hvordan rådgivingen i den norske skole og de tusen hjem er i dag. For selv om vi er enige om at Norge trenger håndverkere er jeg ikke så sikker på om norske familier synes de selv trenger håndverkere i sin midte. Det virker som det er vel og bra at ungdom velger yrkesfag, men enda bedre om det er naboens unger som tar det 

Jeg håper at alle dere som skal veilede en ungdom i valget av fremtidig yrke husker at det er den indre drivkraften som er viktig når man velger yrke, og at også de som sitter stille og gjør leksene sine kan ha gode forutsetninger for å bli håndverkere. 

hele verden i lomma

Husker du veska Hermine Grang brukte i fortellingen om Harry Potter og Malacruxene? Den lille perlepynta saken som inneholdt telt, klær og hele Hermines bibliotek? Utrolig hendig og misunnelsesverdig praktisk. Dessverre er det et fåtall forunt å ha slike magiske eiendeler, men vi andre kan i det minste trøste oss med at vi kan ha et  bibliotek i lomma. 

Det er mange år siden oppdaterte hyllemeter med leksikon var standard i norske hjem, og siden 2010 har Store norske leksikon vært tilgjengelig digitalt. Stadig flere leksikon har blitt innlemmet i SNL.no, og siste tilskudd er Bunadleksikonet som ble lagt til i 2021. Leksikonet skrives av en redaksjon i samarbeid med utallige fagansvarlige som hver har kompetanse på sine fagfelt og som både skriver nye artikler og oppdaterer eksisterende artikler. Den kontinuerlige oppdateringen er en av de store fordelene med et digitalt leksikon. Slik ble artikkel om dronning Elisabeth 2 av Storbritannia oppdatert samme dag som hun døde, og sportsresultat kommer som perler på en snor. Da Språkrådet kåret krympflasjon til fjorårets nyord tok det få dager før artikkelen var på plass slik at vi lett kunne finne ut hva dette handlet om. 

Bunadleksikonet kom først i en trebinds utgave i 2006 og så i en oppdatert ettbinds utgave i 2015. Det er fremdeles et godt oppslagsverk med mye nyttig informasjon, men nye bunader og nye valgmuligheter har kommet til siden utgivelsen. Andre bunader har gått ut av produksjon, eller forhandlere har lagt ned. Dette har ført til et behov for oppdatert kunnskap, og da leksikonet ble en del av snl.no startet arbeidet med å oppdatere. Artikler om bunader, tekstilt tilbehør, sølv og fottøy ligger nå ute og kan leses og redigeres. For noe av det beste med et digitalt leksikon er at alle kan sende inn endringsforslag. Så om du leser en artikkel og oppdager en feil eller ser at det mangler viktig informasjon eller spennende detaljer kan du klikke på lenka nederst i hjørnet og sende inn et endringsforslag. Du bør også begrunne endringsforslaget eller vise til kilde, og så blir det behandlet av fagansvarlig eller et medlem av redaksjonen. Et eksempel er artikkelen om Mossedrakta. I papirleksikonet er både varianten i ull og bomull omtalt, men i digital utgave står det også at bomullsbunaden ikke lenger er i salg. Andre bunader er oppdatert med nye valgmuligheter i vestestoff eller annet tilbehør. For heldigvis er ikke bunadene statiske, de er i utvikling og mens noen går ut av produksjon kommer andre til. Forskning og dokumentasjon gir nye valgmuligheter og ny forståelse for hvordan folkedraktene ble brukt og hvordan bunadene utvikler seg. 

Snl.no er et gratis oppslagsverk med artikler både på bokmål og nynorsk. Det er Norges største nettsted for formidling av forskning og har opptil 3,4 millioner brukere i måneden og 600 000 leste artikler hver dag. Det er både lange artikler om temaer som norske nasjonalparker, sammenlagtvinnere i Hoppuka og narsissisme. Men det er også artikler om gimping, agraman, skjekrok og husflid. 

Selv om vi ikke er magiske vesener, kan vi med få klikk innhente all verdens informasjon fra egen lomme. Og hvem vet, kanskje er det akkurat du som sitter med den morsomme kunnskapen som kan løfte en artikkel til å bli enda bedre?  Selv begynte jeg å jobbe som fagansvarlig for kategorier som broderi og håndarbeid i 2020 og under perioder med nedstengt samfunn og avlyste kurs har dette vært en god ekstrajobb. Da Bunadleksikonet ble innlemmet i snl.no fikk jeg hovedansvar for å oppdatere også disse artiklene. I dag skal det meste være oppdatert, men det skjer jo stadig noe nytt så jeg og de andre fagansvarlige er avhengig av gode innspill for å holde fagfeltene dagsaktuelle. Og om du likevel har noen hyllemeter med leksikon stående, fortvil ikke. Noen artikler blir aldri utdatert. I tillegg er tunge leksikonbind uovertrufne til pressing av blomster og for å få bulkete bringekluter flate igjen. Mange av de gamle bringeklutene er stivet opp med papir, og både gamle brev, avisartikler og ark fra salmebøker kan plukkes fram fra mellomrommet mellom for og perlebrodert ullstoff. Det kan være fristende å stryke med dampjern, men da går papiret i oppløsning. Da er leksikonet en god løsning. Legg bringekluten i et håndkle, plasser tre-fire bind oppå og ta tiden til hjelp.

i fint driv mot noe

Vårens kurssesong er i  full svingog jeg er godt i gang med planlegging av høsten. Før hver sesong tenker jeg at neste sesong, da skal det bli fred og ro og masser av tid til egne prosjekt. Jeg skal prioritere knallhardt, kutte reisedøgn og arbeidskvelder og ikke jobbe mer enn hver tredje helg.

Men så dukker det opp en forespørsel fra et lokallag jeg har holdt kurs hos før, eller et sted jeg aldri har vært, eller et prosjekt jeg ikke har hatt kurs i. Og så sitter jeg, om ikke i saksa, så i det minste med saksa og lager prøvelapper. Jaja, slik blir det sikkert i år også. Det er jo så morsomt å holde kurs og jeg er heldig som får møte så mange hyggelige og engasjerte kursdeltagere. Likevel hender det, med ujevne mellomrom, at jeg undres på om det er dette jeg skal drive med. Skal jeg fortsette som reisende for bunad og broderi med ukurant arbeidstid, ha en småskog av jobber som sjongleres og ustabil inntekt? Jeg har jo tross alt kommet opp i en alder hvor det snakkes om både blodtrykk og pensjon...

 

Det eneste jeg vet helt sikkert er at det ikke blir hjemmesystue i 100 %. 

alt har en historie

 

 Alt har en historie og gjennom å kjenne gjenstandens historie øker også gjenstandens verdi. Jeg snakker gjerne om tekstil kulturarv og viktigheten av å ta vare på kunnskapen som ligger i bunn. For meg er det nærliggende å ta utgangspunkt i min egen historie og mitt eget klesskap. Dette gjør jeg ikke fordi mine historier eller mine klær på noen som helst måte er unike, men fordi de er tidsbilder og noe mange kjenner seg igjen i.

Ofte får jeg historier i retur, andres minner om klær, sysaker og mødre som sydde i sene nattetimer.  Viktige minner og en erkjennelse av at mye av det vi tok som en selvfølge i oppveksten er en del av kulturarven vår.

Denne uka var jeg hos Ullensaker husflidslag og snakket om tekstil kulturarv. Jeg hadde med klær, broderier og ulike sysaker og vi hadde en fin kveld. Aller morsomst var det å møte hun som kjente igjen knappene på oldemors bluse. De kommer fra P Thorkildsens Plasticindustri som holdt til på Holmlia i Oslo. En fabrikk som faktisk eksisterer den dag i dag, men som for lengts har sluttet å lage blomsterknapper. 

Knappen ble også laget i rødt og blått, og damen gjenkjente de fordi moren hadde vært kontordame der. Det var en utrolig fin opplevelse, og sier noe om hvordan samfunnet var for ikke så veldig mange tiår siden, i en tid med atskillig færre varer å velge mellom. 

Og du - jeg har opptil flere ledige kvelder utover våren og mulighet for foredrag om både knapper, kjoler og kontursting.

januar

 Hvis jeg absolutt skulle hatt et nyttårsforsett, som jeg ikke har hatt siden forrige årtusen, burde det vært noe sånn som: Ikke utsett til februar det du kan gjøre i januar.

Tradisjonelt har kurssesongen startet i månedsskiftet januar/februar, og etter det går det ganske jevnt unna. Jeg vet det blir travelt, med kurs to - tre kvelder i uka, helgejobbing og et og annet møte på dagtid. Derfor hadde det vært taktisk lurt å klargjøre for disse kursene nå, mens det fremdeles er ganske rolig. Jeg kunne gjort alle påtegningene forrige uke, telt tråder og nåler, laget plansjer og vært ferdig med materialpakker fram til medio mars eller noe sånn i løpet av denne uka. 

Men så ble det altså ganske kaldt forrige uke. Og selv om jeg ikke står ute med linolje, white spirit og stoffbiter så er det ganske friskt i kjelleren også. Så påtegning ble utsatt til denne uka. Da kunne jeg jo telt råder forrige uke? Og laget plansjer? Ehhhh. 

Men nå, nå er stoff delt opp til påtegning, Jeg har laget liste med hva som skal til hvilket kurs og kan krysse av for stoff, tråd, nåler og plansje. Men aller først skal Ebba ut på tur. Og så skal jeg se over  presentasjonen til kveldens foredrag om kvinner, klær og kulturarv. Og så bør jeg vel ta en kaffe...

Du skal faktisk ikke se bort fra at det er bedre å vente med påtegning til i morgen. Jeg liker best å ta det fra morgenen av. Heldigvis er vi fremdeles i første halvdel av januar.