torsdag 22. februar 2018

med G i håndarbeid



Jeg hadde G i håndarbeid. Jeg sleit med å lære å strikke, jeg kom aldri lenger enn til fastmasker i hekling og var generelt glad når vi byttet til sløyd etter et halvt skoleår ( det var litt mindre stas når vi begynte med sløyd og byttet til håndarbeid).
Samtidig broderte jeg. jeg hadde god tilgang på stoff og broderigarn. Jeg prøvde meg med moulinegarn og effekten av ulikt antall tråder, sytråd og ullgarn. Jeg tegnet opp med kulepenn rett på stoffet, eller brukte matpapir og lyskasse. Noen av de bedre prosjektene endte på stoffposer som  or monterte og gjorde ferdig, andre forble løse lapper.

  

Det var aldri noe stort nederlag å ikke få Mykje Godt i håndarbeid, og nå er det egentlig bare en morsom historie om hvordan karakterene på ungdomsskolen ikke nødvendigvis gjenspeiler hva du skal jobbe med resten av livet. Det som derimot er moralen her ( som man så flott kaller det) er hvor viktig det er å gi barn og ungdom tilgang på gode materialer. La ungene prøve og feile, klippe opp store hull for engelsk broderi, tegne med kulepenn som kanskje ikke blir helt borte og ikke fokuser så mye på om stingene går litt på kryss og tvers.



Når jeg ser på disse broderiene som jeg lagde mens jeg gikk på barneskolen er jeg fornøyd. Jeg synes jeg var ganske flink, og jeg klarte å lage egne motiv ved bruk av enkle materialer.
Så, folkens; oppmuntre ungene til å ha en hobby, lage noe med hendene. Og ikke minst -få dem til å bruke fantasien sin ved å lage noe selv istedenfor å bare kjøpe ferdige klipp&lim-pakker. Kanskje må du hjelpe dem litt i gang, men det er viktig å gi rom for prøving og feiling.



onsdag 21. februar 2018

og enda mere snø



Det er ikke noe galt med snø i Paris, men ingen ting slår kombinasjonen snø og sol i Sjodalen.

Etter et hektisk helgekurs med åtte glade damer som skulle montere / brodere bunad er det fint med noen dager i vinterland. Og så kan man jo glede seg over at det fremdeles er et barn i huset som har vinterferie slik at jeg også har en god grunn for å legge igjen jobben hjemme noen dager...

fredag 16. februar 2018

Aiguille en fete 2018



Detter var det egentlige målet forrige uke -  håndarbeidsmessen Aiguille en fete som i år ble arrangert for femtende gang. Aiguille en fete, som kanskje betyr pinneglede, nålefest eller noe i den dur, går av stabelen i begynnelsen av februar og i løpet av fire dager besøker omtrent 40000 mennesker messeområdet i utkanten av Paris.
Her kan du få inspirasjon, kjøpe utstyr og se utstillinger basert på årets tema.
jeg har lest om messa i noen år og hatt lyst til å besøke den og i år kom jeg meg av sted.

 

 

Det var en salig miks av store stands med symaskiner og stoff, store forhandlere av bånd og glidelåser og mindre stands med demonstrasjon av teknikker som knipling og filering. For min del var de sistnevnte og utstillingene mest inspirerende ( det kan jo selvsagt ha en sammenheng med at jeg ikke var på utkikk etter symaskin eller jerseystoff) og det var der jeg la igjen en og annen euro.

Jeg hadde satt av to dager siden jeg ikke visste hvor stor messa ville være og hvor lang tid jeg ønsket å bruke. For meg holdt det med en dag, jeg fikk sett alt jeg skulle se og trengte ikke dag to ( så da ble det en ekstra dag i Paris og det var helt greit altså). Det ble rett og slett litt vel mye folk og litt vel mye styr for å komme seg inn til kanten på noen av de mest populære standene. Men likevel - en fantastisk opplevelse.

Og til slutt noen praktiske tips hvis du vurderer en tur neste år:
- heng av deg jakka selv om det er milelang kø i garderoben. Det blir, for å si det pent, ganske varmt etter noen timer.
- ha med kontanter. Ikke alle tar kort, vipps har ikke kommet til Frankrike og det er ikke minibank innendørs.
- ha god tid, drikk vann og kos deg. Det er masse å se, og mye å la seg friste av. Jeg gikk en runde først og så gikk jeg tilbake til de standene jeg husket. da var det tydelig at noe av det jeg synets var knallfint ved første blikk ikke var så fint likevel...

Fransken min er definitivt rusten, men jeg merker at det blir litt bedre for hver gang jeg tør å stotre frem noen ord. Og så håper jeg selvsagt at mine optimistiske kjøp av bøker skal gi gode utslag på ordforrådet. Inntil videre ser jeg på bilder, og drømmer om franskkurs. Joda, jeg vet det finnes flere gode kurs i området, det handler mer om å rydde tid i kalenderen til å gå på kurs en kveld i uka.




torsdag 15. februar 2018

Dager i Paris




Jeg er ikke, for å si det mildt, av de som sjekker yr.no hver dag. Vær er vær, og jeg er ikke avhengig av hverken sol eller regn for å gjøre jobben min. Selvsagt sjekker jeg mulighet for snø før jul og mulighet for sol før påske, men i det daglige tar jeg været som det kommer.
Bortsett fra når det nærmer seg ferie... Da sjekker jeg både morgen og kveld, fabler om sol og varme og forandring fra hverdagen.  Det gjorde jeg også forrige uke. Helt til det plutselig dukket opp noen illevarslende signaler om snø og kuldegrader i Paris, noe som ikke stemte helt med mine visjoner om utendørskaffe og lave sko. 
Men altså. Menneskene spår og gud rår? Så jeg pakket ned ull i ulike tykkelser og var klar for tur.





  

Det var litt kaldt, og det var ikke helt etter planen å vasse rundt i halvråtten snø- Men det var pent, og folk tok bilder av hverandre overalt og av en eller annen årsak er det litt morsommere med  snø i Paris enn her hjemme ( kanskje fordi vi for tiden har mer enn nok) .
jeg så i en nettavis at det var bekymring for mat- og drikkemangel i Paris ettersom snømengdene gjorde varelevering vanskelig. Hvis jeg var pariser ville jeg bekymret meg mer for tømming av søppeldunker hvis snøen hadde blitt liggende...


Og så gikk jeg. Gate opp og gate ned, inn og ut av smug og over broer. Satt på kafeer og leste bok. Prøvde lebestifter og kjøpte blanke bånd. 
Nøt stillheten og hadde lange samtaler med meg selv. 
Det er en aldeles fantastisk luksus i det å være mutters alene noen dager, ihvertfall når man har valgt det selv. 






onsdag 14. februar 2018

Bayeux


   
Bayeuxteppet...70 meter langt, 50 cm bredt...Et enestående stykke arbeid som viser hendelsene som førte til slaget ved Hastings og selve slaget. Det er utstilt i Bayeux, og forrige uke fikk jeg endelig sett det. Helt alene i salen i nesten en time med teppet bak skuddsikkert glass, dempet belysning og audioguide som fortalte hele historien. Etterpå utstillingen om teppet, en liten tur innom teppet igjen og da jeg gikk møtte jeg en barnehage bestående av omtrent tredve jublende barn. Man kan vel trygt si at opplevelsen ville vært noe annerledes om vi hadde kommet samtidig.

   

Bayeux er en hyggelig liten by, få turister en onsdag i februar og lett å finne frem i selv for en som er nybegynner i fransk. Tog går fra Gare St. Lazare i Paris og tar i overkant av to timer, så sant det da ikke akkurat har snødd i Frankrike for da kan togturen fort vekk ta nærmere fem timer.



Jeg ser ikke bort fra at både byen og museet er helt annerledes om sommeren, når det er flere turister overalt. Kanskje finner jeg ut det en annen gang, Normandie er et spennende område.

mandag 5. februar 2018

Brrr

Og den i blant oss som er omtrent 97% ulv har meldt seg frivillig som dynevarmer i vinterkulda..,



Rosa nummer fire

  

  

Det er ikke rart jeg eldes med lynets hastighet...ukene flyr jo forbi. Jeg synes ikke det er lenge siden jeg startet vårens dagkurs, men vips; i dag var det tid for andre kursdag.

På systua går det i bok og broderi. Jeg hører for tiden på I am Pilgrim av Terry Hayes, en bok som omtales som hardkokt actionthriller.  Kort oppsummert handler det om terroristen Saraseneren som har utviklet et våpen som kan utslette millioner av mennesker og agenten med kodenavnet Pilegrim som kanskje klarer å stanse ham. Jeg vet ikke hvorfor jeg kom på å laste den ned, og jeg hadde vel ikke tenkt at den skulle fenge så voldsomt. Men altså- jeg lytter og lytter og er nesten frustrert når jeg må legge den bort ( eller sy på symaskin).
Og herved tar jeg tilbake alle påstander om at jeg ikke liker krim. Jeg liker definitivt krim.
Og nå er det halvannen time igjen og jeg er så spent på hvordan det går. Joda, jeg regner med at vår menn pilegrim overlever, men jeg antar det blir en katastrofe eller to først.

Bildene er av Ørskogbunaden. Nå mangler bare gulltråd og perlegarn, så er livet ferdig.




tirsdag 30. januar 2018

Rød nummer en


Jeg er snart ferdig med rød nummer en og klar for å begynne å fylle inn de andre fargene.

Det er alltid like hyggelig når broderiet begynner å våkne til liv og jeg sender ( som alltid) et par vennlige tanker til de menneskene som en gang i tiden tok seg tid til å utarbeide bunadene våre.

Hurra og respekt for åndsverk sier jeg bare.





torsdag 25. januar 2018

Dagens tips; fem fulle nåler








  

I travle perioder er det ikke alltid så lett å få lagt inn de to timene med broderi. Da trer jeg et visst antall nåler, f.eks fem blågrønne og to rosa og så jobber jeg til jeg skal videre i dagens program. Slik vokser arbeidet sakte men sikkert.
For tiden broderer jeg to bunader, Bolsøy og Sunnmøre, og det fungerer fint. Når jeg er lei den ene skifter jeg til den andre, og så går arbeidet som en lek.
Neste uke skal jeg sy grunnsømmen på Bolsøy. Jeg er mest vant til å sy grunnsøm til slutt, men her tenker jeg å prøve en kombinasjon slik at jeg fyller inn noen felt, som ved den rosa, og andre steder syr jeg grunnsømmen først. Så får vi se hva jeg liker best.

For meg er det viktig å ha realistiske mål. Jeg vet når bunaden skal være ferdig, men jeg deler opp arbeidet underveis. Noen ganger setter jeg datoer for når ulike detaljer eller deler skal være ferdige, andre ganger jobber jeg meg ferdig med farge etter farge. Og hvis jeg sliter med motivasjon trer jeg et visst antall nåler og så må jeg tømme dem. Vanligvis ender jeg da med å fylle nålene en gang til og vips har jeg kommet lenger enn jeg opprinnelig hadde tenkt, og føler meg flittig.

onsdag 24. januar 2018

Om å velge yrkesfag

Hvordan får vi flere søkere til yrkesfag?



Det nærmer seg skolevalg og et nytt kull med tiendeklassinger er i disse dager på besøk hos videregående skoler og skal velge studieretning. Vi har også en tiendeklassing og det blir noen samtaler i hjemmet om hva man skal velge av skole og linjer. Egenskaper, interesser og reisevei spiller inn, hva venner velger er viktig for mange og selvsagt - hvilke utdannelser som gir mulighet for jobb.
Jeg har ventet på at avisene skal begynne å skrive om hvor viktig det er å fremsnakke håndverkeren, oppmuntre til å velge yrkesfag og ikke minst - nevne at det faktisk alltid er behov for håndverkere. Men det har ikke skjedd, og mest sannsynlig kommer ikke oppfordringen før om noen uker, altså omtrent i de tider hvor søknader skal sendes og de fleste allerede har valgt.
Det er og blir slik at de aller, aller fleste søker seg til studiespesialisering fordi det gir flere muligheter etterpå. Men i dag har mange yrkesfaglinjer innlagt studiespesialisering eller du kan ta et ekstra år og bygge på slik at du får generell studiekompetanse. Og selvsagt, og kanskje aller viktigst  er dette; du kan faktisk ha et skikkelig godt liv uten høyere utdannelse. 

Men hvordan kan vi får flere til å søke yrkesfag?

Vi må være enige om at ethvert samfunn trenger håndverkere. Vi trenger noen som kan skru bil, reparere vannkraner og elektriske anlegg. Det er viktig at noen kan reparere tak, støpe grunnmur og feie piper. Det er fint om noen kan klippe hår, sy klær og lage mat. Faktisk vil jeg anta at et samfunn hvor ingen av disse arbeidsoperasjonene ble utført ville kollapset fortere enn om vi plutselig befant oss uten valgforskere.
Så ok, dette kan vi vel være enige om? Vi trenger håndverkere.

Så kommer vi til det litt vanskeligere punktet; vi må innse at det ikke er slik at smartinger velger  studiespesialisering og dumskaller puttes inn på yrkesfag. Nå er det slik at ved mange skoler trenger du høyere snitt for å komme inn på studiespesialisering.  Slik var det i 1985 og slik er det i dag.
 Så kan vi si at karaktersnitt er mindre viktig enn karakterbygging, at man skal velge etter hjertet og Norge trenger en allsidig arbeidsstyrke. Men hvis vi faktisk mener dette bør vi applaudere alle ungdommer som ønsker en praktisk utdannelse. Vi trenger rådgivere som entusiastisk fremhever yrkesfag som en reell mulighet og ikke bare en del av et større bilde. Vi trenger lærere som fremsnakker yrkesfag og ikke minst - vi trenger foreldre som støtter ungdommen i deres valg.
Og for ordens skyld. Det kan være lettere å komme inn på yrkesfag, men det er ikke dermed sagt at det er lettere å komme gjennom. En yrkesfaglig utdannelse krever mye av deg og  du skal "ha det både i hode og hender". Der en akademiker skal foreslå hvordan jobben gjøres skal håndverkeren ikke bare gjøre det, men også foreta vurderinger underveis. Det hjelper ikke å følge læreboka hvis forholdene avviker fra standarden ( og tro meg, normalen er at forholdene avviker fra standarden).

Så, ja, vi kan vel være enige om dette også. Yrkesfag er en krevende utdannelse og ikke en lettvint løsning.

Hittil er alt vel. Her er det  lett å gå på med fine ord, lage flotte flyere og foldere, stå på stand og fremsnakke fag. Tilsynelatende alt vel altså.

Men hva skjer da, hvis vi får en massiv økning i antall søkere til yrkesfag? Får vi flere svennebrev, flere fagarbeidere?
For meg ligger hovedproblemet her. Etter skolereformer og økt fokus på teoretisk innhold i den videregående skole har vi endt opp med en grunnutdannelse med betraktelig lavere innhold av yrkesfag. Vi har endt opp med elever som lærer mye mindre av det de bør lære  på skolen og som derfor stiller svakere når de skal ut i lære. Ingen tar skade av å ha engelsk og samfunnsfag, men hvis du skal sy klær må det være viktigere med mønsterkonstruksjon, kunnskap om håndsøm og evnen til å sy i en glidelås. Det er fint og flott med faglig bredde og spennende læringsmiljø, men det er ikke det viktigste. Vi trenger fokus på fag, terping på teknikker og økt timeantall dedikert til faglig relevant kunnskap.
Det er en kjensgjerning at det har blitt vanskeligere å få lærlingeplass. Ikke fordi dagens ungdom er vanskeligere å jobbe med enn tidligere generasjoner, men fordi de har et dårligere faglig utgangspunkt og skal tilegne seg mye mer kunnskap i løpet av lærlingeperioden enn tidligere tiders læringer. Dette krever mer av bedriften, som må sette av mer tid til å gi lærlingen grunnleggende kunnskap som han eller hun burde ha tilegnet seg i løpet av de to årene på videergående.
 Dette kan skape dårlig læringsmiljø; lærlingen blir frustrert fordi hun eller han ikke kan følge den estimerte læringskurven, bedriften blir frustrert fordi de må bruke mer tid på grunnleggende opplæring og tilbakemeldingene til skole og opplæringskontor preges av misnøye.
Mange bedrifter velger å ikke ha lærlinger, og slik svekkes yrkesopplæringen.

Hvis vi skal ha en reell sjanse på å øke interessen for yrkesfag må de som vurderer å søke seg til disse linjene vite at de har en realistisk mulighet for å ende opp med et svennebrev eller et fagbrev. De må vite at de får et solid faglig grunnlag mens de går på skole og at de etter to års skolegang kan få en læreplass hvor de får den kompetansen som skal til for å avlegge en svennprøve, få et fagbrev og føle seg faglig kompetente og trygge nok til å kunne jobbe selvstendig.

Til syvende og sist handler alt om å få seg jobb. Og hvis du vet at det mest sannsynlig er bråstopp halvveis i utdannelsen så er ikke det veldig motiverende. Da hjelper det ikke hvor mange flotte flyere du får om viktigheten av å velge yrkesfag eller hvor mange som forteller det at det er flott å være håndverker.

Jeg har to svennebrev, jeg er med i prøvenemnda for mitt fag, jeg har vikariert på videregående skole og jeg sier dette - yrkesfag må inneholde yrkesfag. Legg om utdannelsen, gi ungdommen grunnleggende kunnskap og hjelp bedrifter som tar inn lærlinger.


PS. deler av dette ble publisert i desember 2016.

fredag 12. januar 2018

once in a blue moon

   

Plutselig var visst alt blått...
Blå bunad, blå løper, blå ballkjole.



Vi kjøpte stoff til ballkjole i Paris i sommer ( fin unnskyldning for å få med tenåringen i stoffbutikkene nedenfor Sacre Coeur) og forrige uke satte jeg omsider oldemors saks i stoffene.
Flere bilder kommer etterhvert som stoffbitene sakte men sikkert begynner å ligne en kjole.

Løperen er enda en fra tiden på Husfliden, målet her er å redusere lageret av blått broderigarn.

Og bunaden er en Bolsøybunad. Min første. Jeg jobber meg rundt og rundt stakken, en farge av gangen.







lørdag 6. januar 2018

Etter en vareopptelling






Dette var før datamaskinene inntok livene våre og vareopptellingene var møysommelige affærer med tellelister og gule PostIt-lapper. Spesielt lite attraktivt var det å telle metervare av bånd, hovler og  broderigarn, det er faktisk ikke så lett å anslå mengden bunter med moulinegarn...Butikken ble stengt, vi telte og vi telte, og på slutten av dagen satt vi igjen med en liten bunke ukurante varer; utgått garn, krakker med slagmerker, oppskrifthefter ingen hadde sett på de siste årene og broderimaterialpakker som hadde havnet i en skuff hvor de samlet støv...Dette ble fordelt mellom de ansatte som ville ha, og vi bar våre skatter hjem.
Denne løperen i påtegnet lin er en av mine skatter fra denne tiden.

Nå burde jeg selvsagt si at løperen ble brodert samme vinter...men det ble den ikke. Det er nok flere årsaker til akkurat det; jeg hadde fremdeles ikke skjønt at jeg kom til å jobbe med husflid og bunad resten av livet ( tror jeg ihvertfall nå), jeg var mer opptatt av klær enn av tekstiler til huset og jeg var generelt ganske rastløs og ville nok blitt lettere agitert om noen hadde presentert meg for denne mengden hullsøm.


       

Løperen ble liggende, i mange år, helt til jeg fant den under en flyttesjau og da fikk jeg i det minste brodert motivene med garn jeg hadde hatt liggende enda lenger. Og ja, når vi snakker om garnlager tenker jeg også på broderigarn...Og så tråklet jeg langsidene, sydde et stykke med hullsøm og kom antagelig på at jeg burde gjøre noe mer fornuftig. Så løperen havnet i skuffen igjen.

Nå i jula tok jeg den fram ( igjen) og innså at dette burde jeg bli ferdig med. Og nå er den ferdig, med hullsøm og det hele og atter en gang erfarer jeg at det ofte tar mye lenger tid å tenke på å gjøre en jobb enn å faktisk gjøre den..

        

Klippans broderigarn i lin 16/2 er et av favorittgarnene å jobbe med, men er vanskelig å få tak i Norge. Jeg hamstrer når jeg kommer over det og har oppdaget svenske blocket.se som er svenskenes svar på Finn.no. Der er det litt av hvert å finne.
Og ja, selvsagt kan jeg brodere med vevgarnet i samme kvalitet, men det selges bare i spoler på 125 og 250 gram og det kan bli litt i meste laget.
                                                

                                    


Jeg var så heldig å få jobb på Husfliden i Møllergaten høsten 1996, og var ansatt i garnavdelingen i fire år. Vareopptellingene er noen av mange gode minner derfra. Ikke bare fordi vi gravde fram alskens rariteter fra bortgjemte kriker og kroker men fordi vi alltid hadde felles spisepause og det er svært sjelden i en butikk. 

PS.
Man kan jo undres noen ganger... i går skulle jeg følge mitt eget råd og sjekke utvalget av lin broderigarn på svenske Blocket. Der var det overhodet ingen ting. å svenske Tradera.com var det et godt utvalg, akkurat som det var sist jeg handlet der...