fredag 7. januar 2011

jakten på sygleden


Noen oppdrag er enkle. En bunad skal syes inn åtte cm i livet, fire cm over bysten. En skjorte skal ha nye mansjetter; påtegnet stoff og oversiktlig broderiplansje ligger vedlagt. Slike oppdrag går på rutine og kunnskap. Ferdigstillelsen er en glede, men underveis kan det noen ganger oppleves som litt lite utfordrende. Da er det godt å få andre oppdrag, hvor man må utfordre seg selv.
Akkurat nå er Fruen mest av alt grundig irritert på seg selv ettersom hun tidlig i høst sa ja til å holde foredrag om syglede i anledning et kurs som skal holdes senere i sesongen. Som vanlig er det lett å si ja, man er da hyggelig og positiv, og så bruker man bra mange timer på å ergre seg over hva man har sagt seg villig til og enda flere timer på å grunne på hva man skal si.

Hvordan skal man formidle syglede og inspirasjon på best mulig måte?

Fruen tenker og tenker, syr og spretter opp, gremmes og er svart til sinns. For kan syglede læres? Eller er det noen man tilegner seg selv, ved egen tilnærming til symaskin, nål og tråd? Øker sygleden av å kunne fråtse i fjær, bånd og glitrende paljetter, eller er gleden like stor om man syr i stødig ullstoff og får et bruksplagg?


Gleden i å mestre er lik samme hva man jobber med. Men i dag som i går, føler Fruen seg usedvanlig lite inspirerende og egentlig ganske sur. Bare tanken på å skulle sprudle og fortelle og få andre til å ønske å sy fremstår som en dårlig spøk. Tiden brukes til alt mulig annet..Løse knapper syes i, småoppdrag går unna og kaffe inntas med jevne mellomrom.
Og en gang i blant kikker man bort på de små redene med inspirasjon man har dandert her og der; noen bånd, noen ferdige strikkerier, et par lekre bøker med et lønnlig håp om at den gode ideen skal utkrystallisere seg. Veldig snart og helst i løpet av kvelden, slik at helgen kan brukes til å sette nål i stoff og tanker på papir.

Det er ikke utenkelig at trofaste lesere har vært borti lignende utsagn tidligere...Frustrasjonen er like stor hver gang man skal ut og snakke blant folk. Og selv om man synes salige Paulus var en mannssjåvinist av de store, er det på dager som denne man er hjertens enig i hans fyndord om at Kvinnen skal tie i forsamlinger. 

9 kommentarer:

  1. Herremin, du skal da ikke være enig med Paulus!
    Syglede handler helt riktig om mestring og hvordan oppnår man mestring? - jo man får veiledning og oppmuntring underveis i syinga til man til slutt har produsert noe som både er pent og kan brukes.

    Og med vissheten om at du har vekket syglede hos tidligere kursdeltakere, burde du finne motivasjon til å formidle dette på en engasjerende måte.

    Lykke til og god helg!

    SvarSlett
  2. nei men fru Storlien da:) Dette greier du, har gjort det før også:) Pust med magen og stå på:)

    Klem fra Trine:) Skjønner deg godt altså, kjenner meg sååå igjen:)

    SvarSlett
  3. Å arrangere juleverksted for ungene som du gjør det, handler om syglede. Å skape stjerner i øynene.

    Å finne glede i alt arbeid handler også om å kunne: hva, hvordan, hvorfor. Og til slutt - resultatet!! Det er jo motivasjonen for anda en gang å starte med stoff og tråd, eller med umalte vinduskarmer.

    SvarSlett
  4. Ja, nei nå må du da ikke høre på Paulus av alle! Hør på oss jentene, du!
    Kanskje er det ikke akkurat i dag du blir inspirert. - Men bla gjennom gamle blogger, se på Fruebok-manuset ditt (hvordan går det forresten). Rot i stoff og bånd og se på ting du eller ungene eller andre har lagd. Gleden ligger nok rundt svingen, skal du se. Men sy noen knapper i dag og ta en rolig fredagskveld først!
    :-)

    SvarSlett
  5. Elisabeth: Nei, slapp av. jeg kakler friskt og freidig i forsamlinger, men innimellom har jeg lyst til å krype gjennom et hull i gulvet og holde munn. Og takk for hyggelige ord:)
    Trine: Samme skiten hver gang, og like blid etterpå...
    Åshild: Hmmm, dette er så fint med å blogge. Jeg hadde ikke tenkt på det med juleverkstedene, det er jo sånn jeg bør nevne!
    Underveis: Paulus er en sånn fleipegreie som kun brukes når jeg ikke har lyst til å snakke med andre enn Høvdingen. Det begynner å dukke opp litt syglede hist og her. Kjenner jeg meg rett så er den på topp rundt kl 23.30 og så suller jeg oppe til altfor sent...

    SvarSlett
  6. Jeg kjenner igjen vegringen før jeg skal skrive en forelesning/presentasjon. Den er rutinemessig på besøk. Det kommer nok etterhvert skal du se. Jeg må alltid gjennom en svart periode før skrivingen løsner,og når jeg først kommer igang så er det gøy. Jeg ble inspirert til å skrive selv om syglede etter å ha lest posten din. Da kan du stjele fritt fra meg om du vil :)

    SvarSlett
  7. Jeg kan ingenting om syglede, men jeg kan noe om å formidle ting jeg tenker på. Og jeg kjenner igjen frustrasjonen over å ikke få tankene ned på papiret. Jeg jobber best under press. Tidligere denne uka skulle jeg holde et innlegg om en tenkt arbeidsplass om 5 år. Innlegget skulle ta for seg strategiske valg og si noe om hvor veien går videre fra i dag og frem til 2016. Jeg hadde blanke ark til det gjensto få timer, men da jeg endelig kom i gang var det forløsende og deilig. Jeg fant en helt annen presentasjonsform enn det jeg tenke i begynnelsen, jeg lagde en tenkt historie og leste den som en fortelling med en rød tråd. Det ble veldig godt mottatt, og det er ikke siste gang jeg skal tenke på alternativt når det gjelder måten å presentere budskapet på. Stå på, du Fru Storlien! Du VET jo hva du snakker om, ikke sant?

    SvarSlett
  8. Mammaogmer: Det begynner å letne litt. Det hjelper med tilbakemeldinger, og for meg ihvertfall hjelper det å lufte litt frustrasjon.
    MiaiMyra: jeg kan det jo, problemet er at jeg tror alle andre også kan dette og at de egentlig kan det minst like godt som jeg.

    SvarSlett
  9. må bare få si til fruen at med så mange flotte farger, kombinasjoner, tråder og ruller så må det være lett å få inspirasjon - vakkert bilde!!

    SvarSlett