Verden var så stor før...Vi skrev brev til slekt og venner i det store utland, så fjernsynssendinger fra eksotiske himmelstrøk og hadde det ganske så bra der oppe i Barndommens dal. Så da det begynte å komme meldinger om en atomkraftulykke et sted i Sovjetunionen, et sted som het Tsjernobyl, så angikk ikke det oss. Det var tross alt så langt brote.
Helt til nyhetene endret seg. Fjellene i Barndommens dal viste seg å være av områdene som ble rammet, ord som bequerell og nedbrytningstid ble en del av det vi snakket om på linje med det daglige været. Og vi trodde virkelig at dette skulle gå over, et år eller to og så skulle alt gå tilbake til normalen.
Samtidig en nagende uro, for hvordan påvirket dette oss? Ville vi bli syke eller få deformerte barn? Kunne ikke radioaktivt nedfall ødelegge arvestoff, påvirke oss og etterkommerne våre?
Reingjeterfar fikk nye oppgaver. Den som tror at tamrein er tam har ikke prøvd å få en reinflokk til å svelge tabletter som bryter ned radioaktiviteten...År etter år ble alt slakt destruert, hverken mennesker eller dyr burde spise kjøttet. Noen år gikk bequerellnivået ned, da ble vi optimistiske. Og så steg det igjen, og alt rykket tilbake til start med måling av hvert enkelt dyr for å vurdere salgbarheten.
Nå har det gått 25 år. Før hver høstslakting foretas det testmålinger, og det store samtaletemaet er hverken vær eller flyforhold for helikopter. Det viktigste spørsmålet er ; hvor høyt er det nå? Og, det andre; Når skal dette ta slutt?
Og vi sitter så langt unna. For selv om verden har krympet og alt er tettere på oss nå enn for 25 år siden, så er det likevel fjernt. Og det ganger litt i samvittigheten dette emd at vi sliter og klager her, vi ødelegger kjøtt som burde vært solgt og spist. For tanken er der, hvis det ble slik her, hvordan har de det der borte rundt Tsjernobyl, og i Fukushima? Hva skal de slite med?
De valgte det ikke de heller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar