søndag 27. november 2011

sur

Det er noe med disse søte små, de som ikke er så små lenger og som ikke kommer ilende til mor hver gang livet går dem imot. De slenger sekker i gangen, de svarer, eller helst svarer de slettes ikke.
De sitter i mutt stillhet ved matbordet og ser ut som om de bærer all verdens sorger på sine skuldre. Og det er så lett å antyde at de virker noe gretne, at det kanskje ville hjelpe å bare smile biiiiitelitt.
Det hjelper stort sett aldri.
Og her en dag smalt det et svar som fikk Fruen til å tenke seg om. Akkurat ordrett kan det ikke siteres, ettersom Fruehuet tidvis lekker som en sil og oppbevarer kunnskap flekkvis og delt. Men budskapet var klart;
Når du spør på den måten og sier at jeg er sur. Da blir jeg sur.
Og man må med skam erkjenne at akkurat det kjenner man seg igjen i. For om man har sittet her en dag, sprettet sømmer, fulgt opp lekselesing som ikke alltid går som meierismør ut av butikkhyllene, og generelt føler seg litt frustrert, da er man ikke mild og myk når Høvdingen kommer hjem. Og det hjelper definitivt ikke om Fruens lite sprudlende vesen blir påpekt. Snarere tvert imot - man freser tilbake og resten av kvelden ligger an til å bli en gretten affære.
Selvsagt kan ikke de søte små strykes medhårs hele tiden, og noen ganger kan og bør vi spørre hva som plager dem. Men sannelig, heretter skal Fruen prøve å unngå den vanlige og godt innarbeidede vinkling hvorfor er du så sur?
Men akkurat hvordan man skal spørre, nei si det? Kanskje best å bare holde kjeft...

3 kommentarer:

  1. Jo, nei, vi må nok lære oss å "holde kjeft" etterhvert. La dem være litt. Det er gjenkjennelig. Men det er en balansegang. Noen ganger ønsker jo de søt-sure små også å bli "pirket litt i" - så de kan få gråte på et fang også....

    SvarSlett
  2. Underveis: Jo, de vil pirkes i, men ikke over middagstallerkner og potetfat. senere på kvelden derimot...
    Elisabeth: Godt jeg ikke er den eneste!

    SvarSlett