Queenie har bestemt seg for å flytte til Barndommens dal. Ikke her og nå, men på sikt. Der skal hun bygge og bo, ha høner og sauer og spise gode kaker på bakeriet. At reven sikkert vil forsyne seg av hønene og at jerv og ulv muligens vil godgjøre seg på sauene bekymrer henne ikke nevneverdig ettersom det er planer om både gjeting og jakting.
Fruen er glad for beslutningen. For selv om det er perioder der man selv også mest av alt har lyst til å flytte tilbake, så kommer ikke det til å skje. ikke for vår del.
For Fruens del ville det vært vanskelig å flytte tilbake, for det man savner mest fra oppveksten finnes ikke lenger. Den Storesøsteren som var der, med fletter, fele og fine forslag om lekseløsninger, hun er der ikke. Hun er som en skygge i utkanten av alt man gjør og alt man ser der, men hun finnes ikke.
Ikke på ordentlig selv om hun er med i tankene.
Barndommens dal er en utopi, en drøm man stadig polerer og tenker på, fabler om og ser som et Soria Moria i det fjerne. Men porten er stengt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar