tirsdag 18. september 2012

Kalven Klein


Det er noe helt eget ved det å stå tett på hundrevis av reinsdyr, se hvordan gjetere og hjelpere skiller flokken, siler ut dyr, sorterer;  kalv til liv, simle til liv, og de som bare sendes den andre veien - mot reisens slutt.
Vi kan bli litt blanke i øynene når vi vet at simler kan sirkle rundt slakteplassen flere dager etter avsluttet slakting mens de forgjeves roper etter og venter på kalven sin.
Vi kan bli litt kvalme av lukten av blod, synet av innvoller i egen container.

Vi kan, der vi henger på gjerdet og håper på å få komme inn i silen siden vi kjenner noen som jobber der, føle at vi er tilskuere til livets runddans og en gammel tradisjon.

Og vi kan reise hjem, med en hodeløsing i bagasjerommet...


Vi har i mange år levd godt på at far i Barndommens dal parterer og ordner opp for oss. Vi har hentet pent innpakkede middager, steik, finnbiff og annet snadder.
Men i fjor syntes vi det var på tide å bli skikkelig voksne. Da tok vi jobben selv. Så også i år.

Og joda, det er litt blod. Det er en skjellsettende opplevelse å sage gjennom bein og invadere en kropp så fullstendig. men det er spennende, vi får mye god mat og vi lærer.

At Queenie mener vi voksne er blottet for empati siden vi ler og snakker sammen mens vi jobber får vi bære over med. Fruen var vel også nokså lunken til dette da hun var ti år.
Vi får også bære over med at de søte små syntes navnet på årets kalv var det verste ever. Ja, for vi er ikke mer voksne enn at vi navner kalvene vi frakter hjem. Vel er de hode- og hårløse, men navn skal de  ha. 





Ifjor het han Rudolf, det var vi enige om.
I år tok Fruen affære, og døpte dyret Kalven Klein.


PS. Det måtte jo komme; da vi hadde vasket kjøkkenet i går, og det ene barnet kom tassende ned for å sjekke om kysten var klar sa mor de bevingede ord: Kalven Klein er i fryser  uten bein.
Barnet strøk rett opp igjen...


6 kommentarer:

  1. Nå fikk jeg en skikkelig god latter til ti-kaffen.

    Tøffe dere er. Dyr er dyr og mat er i frysedisken... joa... Så flinke dere er. Og så mye god mat!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tøff og tøff...vi har vokst opp emd jakt&slakt, og det er kjekt at ungene vet hvordan maten kommer inn i huset, og ikke bare via butikken.

      Slett
  2. Svar
    1. Hun er ikke motstander av selve slaktingen altså, men hun synes det kommer litt tett innpå. Barna vet utmerket godt hvorfor det f.eks heter nakkekoteletter, og at kjøtt kommer fra dyr. Jeg regner med at hun er med og deler opp om noen år, og at hun gjør det selv når hun er voksen.

      Slett
  3. Jeg parterer elg hvert år i oktober. Det er fint å opprettholde tradisjonen og gjøre som mor og farmor før meg. Og så er det kult å kunne noe mine urbane venninner ikke kunne tenke seg å lære seg engang. Matauk hører høsten til hos oss!

    SvarSlett
    Svar
    1. Oj, en elg? De er jo gedigne...Vi synes en liten reinskalv på tretti kilo er veldig passe å håndtere. Men som du sier, det er noe med å opprettholde tradisjoner, og videreføre det man er vant til. jeg er oppvokst med reinsdyr og synes en elg ville vært skummelt å gi seg i kast med:-)

      Slett