fredag 21. september 2012

om nemnder og nerver


Fruen husker sin første svenneprøve som om det var i går. Fylt av prestasjons- og autoritetsangst stod man der, utstyrt med en høvelig mengde nutriaskinn som skulle omdannes til en trekvart lang kåpe.
Nemnda bestod, ettersom buntmakerfaget er relativt mannsdominert, av eldre herrer som Fruen hadde en voldsom respekt for. Her var det ikke noe hallo Svein, eller hva de enn het. Det gikk mer i retning av god dag, herr så-og-så, alternativt bare god dag så-og-så.
Prøven gikk over en uke. Det ble stilt spørsmål, arbeid ble nappet i og vurdert og ved prøvens slutt forsvant nemnd og kåpe, og Fruen var bombesikker på at dette overhodet ikke hadde gått veien. Så da nemndas leder ringte og sa at hun hadde bestått gikk man, ikke rett i bakken, men rett på nærmeste brune kafé. Ved nærmere ettertanke ville man vel valgt den løsningen uansett.

Andre svenneprøve var noe mindre skremmende, men likevel var det alltid en lite søkk i magen når nemnda dukket opp. Ikke hver dag etter lunsj som forrige gang, men en og annen gang.
Arbeidet ble vurdert til bestått og man var nå bunadtilvirker også, men ettersom man nå var blitt en adstadig tobarnsmor var ikke veien så kort til nærmeste brune kafé. Ved nærmere ettertanke så hadde vel alle brune kafeer forsvunnet også...

Et år senere ble Fruen oppringt av nemndas leder, men tilbud om å gå inn i nemnda. Og den første reaksjonen var - hva, meg, kødder du?
Ettersom hun ikke tullet, men helt seriøst mente at Fru Storlien burde være med i prøvenenmd for bunadtilvirkere takket man jublende ja.
Slike verv er litt stas! Det er for det første en tillitserklæring, en vurdering av at man behersker faget, det er en fin måte å bli kjent med nye innen faget på, og det er en strålende anledning til å få kjørt seg på litt pedagogikk og empati. For en ting har de som går opp til svenneprøven felles - de er nervøse.
Og selv om man når man er godkjent, læretiden er over eller praksisperioden godkjent, skal man være litt spent på hvordan det går. Man skal ha litt nerver, være litt urolig. Ikke fordi nemnda er skremmende og staut, men fordi man skal vurderes i åtte dager. To ukjente mennesker skal komme inn i hverdagen din, stille spørsmål ved det du gjør, stå som statuer mens du tar mål og prøver på kunde, notere underveis og primært ikke si et ord om hva de synes før ved prøveslutt.

Og nettopp her ligger utfordringen; være tilstede, skape trygghet uten å si for mye, være høflig og engasjert, gi gode beskjeder før og under prøven, ikke prøve seg på ironi ( for du kan være en ironiens mester men i en stresset situasjon faller den slags på steingrunn).

For tiden har vi en svenneprøve gående. En hyggelig lærling skal loses gjennom sine åtte dager.
Hvordan det går kan man ikke skrive om nå, det får komme i slutten av neste uke.

Men det man kan si, er at det er atskillig mye morsommere å være den som deler ut oppgaven enn den som får den! Og det er viktig å huske hvordan det var å være den som skulle vurderes, det er viktig å huske tilbake og minnes sin egen usikkerhet og egne nerver. Det er viktig å huske dette, og ikke tenke at haha, jeg var helt vettskremt, da skal jammen ikke denne kandidaten ha det noe bedre.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar