mandag 19. november 2012

hvor lenge har man en søster?


Det hender det faller seg naturlig å snakke om Storesøster, også sammen med mennesker man kanskje ikke kjenner så godt. Det kan være så enkelt som å snakke om julefeiring;
- Jeg bruker alltid kalenderen mor broderte til oss da vi var små
Og så sier kanskje den andre, å så heldig du er som fikk den. Og dermed må man forklare at det er slik fordi Storesøster er død.
Eller man kan møte noen som kanskje har studert samme sted som henne og plutselig føle at man må spørre - kjente du henne? Hun er søsteren min.
Og så tenker man etterpå, hvorfor nevnte jeg dette. For noen ganger kjente ikke vedkommende henne, eller det blir en sånn fryktelig stillhet fordi vedkommende vet hvem hun er, eller var.

Og spørsmålet melder seg:
Når, eller om, man skal begynne å si hun var søsteren min.
Når slutter et menneske å eksistere, når skal man slutte å snakke om de som er døde?

Det har vært viktig for meg å bevare Storesøster som person, ikke et ikon. En jente vi kan snakke om og minnes, en jente som har vært og fremdeles er en viktig del av livet mitt, tankene mine, oppveksten. Og kanskje aller mest, en person som har vært med på å forme meg til den jeg er i dag.
Ikke bare gjennom livet hennes, men også hennes død som for meg var en krasjlanding i det å bli voksen og måtte ta ansvar.
Jeg har ikke lenger en søster jeg kan be i barnas konfirmasjon, spleise på julegaver til foreldre med eller mimre om mer eller mindre vellykkede prosjekt i barndommen. Men hun er med meg, alltid.
Og det skal hun være. Jeg kan ikke legge lokk på at jeg har en Storesøster bare fordi hun er død.

Samtidig er det vanskelig å nevne henne i forbifarten. For der jeg synes det er naturlig å flette henne inn som et referansepunkt, en del av en historie, kan andre kanskje tro at dette bringes på bane fordi man er ute etter medlidenhet eller oppmerksomhet og samtalen styres uvilkårlig over på det at hun er død, ikke det at hun har levd.

Men hun slutter jo aldri å være Storesøsteren min?


8 kommentarer:

  1. Eg har ikke mista noen søsken, men jeg har en lillebror og 2 lillesøstre som eg e både glad i og som irriterer meg, som normalt for søsken:) men eg har jo mista flere, sjøl om det er i generasjonene over meg, den siste var min mormor som gikk bort i sommer... Men det jeg ville si, er at eg forstår deg så godt, sjøl så har eg jo fremdeles behov for å snakka om min morfar som døde for 8 år siden, jeg savner han og glemmer ofte ut i farten... Hvis vi har fått masse krabbe i teinene, så kommmer tanken med en gang, eg må kjøra bort te an "far" med ett par.... han var så glad i krabbe:) sånn er det hele tiden, og det er egentlig godt, for det holder "liv" i personene, for slutter du å snakke om noen, vil du kanskje slutte å tenke på de, og tenker en ikke på dem, blir du glemt. Og da, da er de borte for alltid. Så jeg velger å snakke om de, tenke på de og bære de med meg i hjertet. Klem fra Bente

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er akkurat som du skriver! For de skal jo ikke bli borte, de skal være med oss.

      Slett
  2. "Når skal man slutte å snakke om de som er døde?"
    Aldri.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er enig! Og jeg snakker friskt om henne, om besteforeldre og andre som er døde.

      Slett
  3. Hun slutter aldri å være søsteren din og du skal ikke legge lokk på a du er lillesøster. Jeg har ikke mistet noen søsken, det kan jeg ikke forholde meg til. Men jeg har mistet besteforeldre. De er ikke hos meg mer, men de er da med meg i livet mitt og jeg har mange referanser. Men jeg noterer meg at besteforeldre man har mistet er "har vært" mye mer enn noen som for eksempel har mistet et barn. En venninne av meg har ett barn i live, men er tobarnsmor. Kan det ha noe å gjøre med livets naturlige gang? Ingen skal miste et barn, besteforeldre er "mer naturlig" forsvinner.
    Dette ble sikkert littforvirende, og kanskje støtende... håper ikke det.

    Klem :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Absolutt ikke støtende! Og det er som du sier, det er mer naturlig at besteforeldre "har vært".
      Og kanskje ville jeg gjort det enklere for meg selv om jeg omtalte Storesøster i fortid, men det klarer jeg ikke. Hun ER søsteren min, alltid:-)

      Slett
  4. Hun slutter jo aldri å være søsteren din. Jeg har mistet mine to yngste søstre og min eldste datter og sønn, men glemmer det av og til - som når det hender noe spesielt "det må jeg ringe og fortelle" - men det er jo ingen telefon der de er. Jeg synes det er koselig når du snakker om din søster så fortsett med det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg har også lyst til å ringe og fortelle. Men jeg tror jo at hun får med seg det viktigste, slik at vi har noe å snakke om når vi møtes igjen.

      Slett