søndag 22. februar 2015

de første sting

Jeg var ingen stjerneelev på håndarbeidssalen. Jeg kom aldri lenger enn til luftmasker ( eller var det fastmasker ) da vi skulle hekle. Strikkelappen ble vindskreiv og ferdig tovet og den smalstripete babybuksa med applikerte hjerter på knærne imponerte ingen.

Hjemme derimot, når jeg slapp å tenke på sømmonn, strikkefasthet og måloppnåelse, satt jeg frivillig og broderte. Jeg ønsket meg broderibøker, jeg leste om sting og jeg ble inspirert av kapitler og avsnitt i bøker hvor broderi var nevnt.


 


Jeg ser jo at det nok hadde vært mulig å finne penere måter å sy sammen dukkene på, og jeg synes ikke det er mer enn måtelig flott å se de røde hjelpelinjene i alfabetet nedenfor.



  

Knaksje kunne stilkene vært sydd med lenger sting, men jeg har ihvertfall delt bladet med en midtnerve og lagt druene i samme retning.

Disse broderiene og dukkene er fra barneskolen. 
Broderiet under er en skoleoppgave i fritt broderi fra grunnkurs Søm og tekstilforming. Da hadde jeg forsåvidt også skjønt vitsen med sømmonn og strikkeprøver selv om jeg fremdeles ikke hadde kommet lenger enn til luftmasker ( eller var det fastmasker...)

 

Jeg var heldig som hadde materialer tilgjengelig og kunne leke og prøve ulike sting og teknikker på egen hånd. Jeg er også heldig, ser jeg nå, som har en mor som sparte på mye av det vi produserte til tross for visse oppfordringer om å fjerne elendigheten fra jordens overflate...



3 kommentarer:

  1. Så frodige, glade og kreative de er, dukkene og broderiene du laget! Fantastiske! Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg var dårlig til å strikke, masker falt ned, hendene var svette og jeg hadde ingen kontroll over strikketøyet overhodet. Lærerinna spådde at jeg kom til å slite stort på ungdomsskolen, så dårlig som jeg var til å følge hennes instruksjoner. Heldigvis tok hun feil og hun klarte ikke å drepe håndarbeidsgleden min heller. Hjemme heklet jeg, sydde på tantes symaskin, farget klær og broderte. Og jammen har det ikke blitt svennebrev i håndveving også.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du også? Jeg blir alltid glad når det er flere som har samme utgangspunkt men som likevel har bevart en egen glede i å jobbe med hendene. Og ekstra stas når det da er yrke og utdannelse også:-)
      Jeg bruker mine erfaringer når jeg underviser, det er ikke alltid nødvendig å være født verdensmester.

      Slett
  2. Synes du var flink jeg! Ingen er født mester. Man må jo lære, men er redd mange håndarbeidslærere av den gamle typen drepte mye av kreativiteten med mye opprekking og opplukking. Det måtte sikkert jeg også, men koste meg med både skole og håndarbeide. Det var nok fast bestemte arbeider man skulle gjennom den gangen. Da jeg var ferdig med folkeskolen hadde vi jentene laget litt av hvert som de nok mente vi kunne få bruk for siden. Guttene hadde sløyd må vite.
    Aller først broderte vi utsiden til nålebrev, tror jeg. Ellers måtte vi jo lage noe å ha håndarbeidet i. Vi lærte også å sy biter av rutet stoff pent sammen slik at det ikke syntes. Det ble strikkede tøfler, rutet håndsydd forkle m. broderi i korssting øverst på smekka, votter, sokker, hvitforkle og bluse m. kimonoerm. Da fikk vi bruke symaskin.
    Alt gikk såre vel. Da jeg begynte på framhaldsskolen fikk vi også noen timer (2, tror jeg) i uka med håndarbeide. Jeg fikk litt bakoversveis da jeg fikk håndarbeidskarakteren etter endt skoleår, men jeg kom jo bare fra et lite gårdsbruk. Slikt kunne slå ut på karakterene den gang. Ja, det ble litt mimring. I dag hadde nok slike arbeider på skolen vært en umulighet. Det er så mye annet som er mer spennende.

    Jeg ga med likevel ikke, og sydde mange av klærne mine gjennom realskole og gymnas. Da jeg fikk egne barn sydde jeg rondastakker til jentene og nikkers og vest til gutten. Jentene fikk Gudbrandsdals festdrakt til konfirmasjon og sønnen giftet seg i bunad. Siden ble det barnebarna som skulle kles opp. Da jeg begynte å jobbe utenfor hjemmet, har jeg noen ganger vært nødt til å ty til Husfliden. Jeg har ingen formell utdannelse i bunadssying, og tror nok at jeg fremdeles kunne hatt bruk for noen arbeidbesparende tips.
    Jeg er nå i starten av en Bolsøybunad. Den har jeg ikke sydd før. Sliter med plansjene som følger med. Noen av fargene på fargeplansjen synes ikke, og på svart-hvitt tegningene er det et rot av tall og streker, så det er ikke så greit å se. Livet har ikke påtegnede sømlinjer som jeg er vant med. Det går sikkert, men tar lenger tid. Har fått lånt en ferdig bunad.
    Har du en bunad så har du et festplagg du kan bruke til de 'fineste anledninger'. Et flott plagg som er greit å ha.


    SvarSlett