tirsdag 24. februar 2015

for øyeblikket ikke tilgjengelig



Det skjedde i går kveld etter å ha hentet en av de håpefulle på fotballtrening. På vei ut av bilen glapp mobilen og landet med et triumferende pling på den eneste issvullen på gårdsplassen. Stille og mørk lå den der, mens jeg famlet rundt i irriterende avstand fra utelyset.
Vel innendørs viste det seg at mobilen var og ble mørk og stille.

Det førte til hektisk aktivtet, for det passer jo sjelden å være helt uten telefon...
I dag skulle jeg til Tigerstaden med buss og tog og starte en svenneprøve til avtalt tid. 
Klokkene i skuffen hadde flate batterier, siden jeg kjøper billetter med en kjekk app hadde jeg selvsagt ikke kontanter, avtalen med det andre medlemmet av prøvenemnda var ganske klar ( oppmøte på utsiden et kvarter på oppstartstid ) men hva om noe skjer... Hva skal jeg gjøre på toget?
Fasttelefon har vi ikke. Kan mobilen fikses, hvor lenge må jeg isåfall vente, hvordan skal jeg få avtalt med kunder utover i uka, hva med de avtalene som ligger i det dype mørket og som jeg ikke frå tak i?
Og ikke minst - hva skjer på facebook, twitter og instagram?

Mange tanker i går kveld.

Heldigvis visste Høvdingen om et sted som fikser denslags mobilkriser og jeg fikk skyss til stasjonen hvor det i det minste selges billetter fra automat. 
På toget leste jeg bok og alle kom tidsnok til alle avtaler. Mobilen er fikset og jeg føler meg oppdatert. Jeg har gått gjennom tekstmeldinger og ført opp avtaler i syvende sansen. 
Jeg har lagt fram klokker for å huske å skifte batteri.

Og jeg har blitt minnet på at det er mye hyggeligere å lese bok enn å henge på nett på toget!

Men hvordan overlevde vi egentlig før mobiletelefonen inntok livene våre?


2 kommentarer:

  1. åååå! Jeg drømmer om at mibilen min detter i do av og til. Fordi jeg trenger det. Trenger å være avkoblet og helt i min egen konkekst og bare der. Jeg elsker det mobile liv, og hater det intenst innimellom. MEN jeg har blitt mye mer sosial etter at mobilen inntok mitt liv. Lettere å kommunisere med folk, å avtale ting. Jeg som aldri har vært noen telefonsnakker, for meg er mobilens sms-kommunikasjon HIMMEL. Jeg kjenner at jeg elsker mer enn jeg hater nå. Virkelig. Men bok er best i hardback, helt enig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig, det er et elsk-hat forhold. Men jeg hadde nok ikke tenkt over hvor avhengig jeg har blitt av mobilen. Det var nesten litt skremmende. Og da tenker jeg ikke bare på fiklingen, men all informasjonen som er der ( og gjerne bare der).

      Slett