tirsdag 17. oktober 2017

stjernehimmel



Grunnsøm, kontursting, primhull, korssting, franske knuter og leggsøm


Utfordringen var i utgangspunktet å unngå blomster og hjerter. 
I tillegg velagte jeg å styre unna rosafargene mine og holde meg til sølv og blåtoner.
Det begynte med konturene av en stjerne og så har jeg jobbet meg utover.

  

Nå tror jeg at jeg er ferdig, 
men broderiet ligger lett tilgjengelig slik at jeg kan putte inn en stjerne her og der
hvis jeg føler for det.
Hva det skal bli?
Nei si det...
Enn så lenge sier jeg som Lisbeth, Junibackens Pims - det er en salighetsting



jeg synes det er hyggelig å bruke de tradisjonelle stingene i nye sammenhenger.

Hva synes du? 




onsdag 11. oktober 2017

En fot foran den andre

Statusrapport:
MR-bilder - helt fine, ingen avvik
Røntgenbilder - helt fine, ingen avvik.
Så da er jeg vel frisk da?

Eh nei. Det er definitivt noe som ikke stemmer og hittil forholder jeg meg til at det er en prolaps og at den skal gå over i løpet av en seks ukers tid. Det siste har jeg lest meg til på det store nettet, og velger å forholde meg til et slikt tidsaspekt. Det vil si at jeg nå er inne i femte uke og at jeg spretter rundt i slutten av neste uke. At dette kan være en sannhet med visse modifikasjoner og at jeg kan få det som så fjongt kalles en realitetsorientering får vi ta stilling til om halvannen uke. 
Inntil videre er jeg fornøyd med å sette den ene foten foran den andre, ha gjenoppdaget undersiden av føttene mine og faktisk kunne stå på venstre bein.
Angående jobb så går det litt tregt, men jeg får gjort det jeg skal. Det blir noen lange pauser og lite overskudd, men jeg kan ikke pakke bort alt heller. En av utfordringene for oss som jobber alene er at det ikke finnes noen som kan steppe inn og overta arbeidsoppgaver. Enten blir de gjort eller så blir de ikke gjort. Jeg gjør det jeg må og lager nitidige lister over hva jeg skal gjøre når jeg friskner til. Kurs og andre avtaler går som planlagt og så legger jeg inn gode økter med beina opp innimellom. Hurra for strikketøy, Netflix og lydbøker. 
Det er uvant at alt tar så mye lenger tid og at jeg hele tiden må planlegge for å ikke slite meg helt ut. Og så bør jeg vel si at jeg i ettertid har litt medlidenhet med en eldre mann som prøvde å være hyggelig og tilbød seg å rydde bort handlevogna mi på matbutikken her en  dag. Den måtte jeg nemlig klamre meg til for å komme ut til bilen hvor odelsgutten ventet for å laste inn handleposer og transportere mor hjem.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; jeg er fylt av beundring for mennesker som lever med kronisk sykdom og smerter men som ikke lar dette overstyre livet. Disse ukene har vært en prøvelse i tålmodighet og frustrasjon. Og jeg savner pene sko. Jeg er såååå lei av ullsokker og joggesko. 


søndag 8. oktober 2017

Striper på langs og på tvers




I vinter var jeg en tur innom Telespinn, og det gikk jo som det måtte gå - jeg gikk ut igjen med en real mengde garn og et mønster jeg hadde tenkt å bruke som inspirasjon. Og med inspirasjon mener jeg maskeantall og antall centimeter hit og dit. Jeg la trøstig i vei, planen var god og arbeidet vokste jevnt og trutt. Helt til , ja helt til hva...Jaja, samme hva. Det resulterte i hvertfall til at strikketøyet ble pakket bort og lå i akutt fare for å bli liggende. 
Helt til jeg også ble liggende...Der ser dere, aldri så galt så er det godt for noe...

Det som fikk strikkingen til å stagnere var at jeg ikke kunne strikke hele genseren med lyseblå striper nedover bol og ermer. Eller, selvsagt kunne jeg det men den ville blitt umenneskelig varm og tung. Så, de lyseblå ble avsluttet, men det ble veldig brått og veldig kjedelig og jeg ble veldig umotivert.

Løsningen ble å forlenge noen av stripene med maskesting i ulik lengde. 
Og da jeg kom på det var alt såre vel, helt til jeg oppdaget at jeg, i likhet med nettbutikken til Telespinn, var tom for det lyseblå garnet. I slike situasjoner er facebook virkelig nyttig, og etter å ha lagt ut en frenetisk etterlysning var garnet i boks dagen etter og genseren er ferdig.



Jeg har ikke sydd maskesting på mange år og husket at det var veldig vanskelig. Det var det heldigvis ikke - det er bare å følge strikkemaskene så går det så fint så.




  





Jeg synes den ble ganske fin. 
Det var det forsåvidt en til som synes, så det ser ut til at modellen beholder den inntil videre.

mandag 2. oktober 2017

Fritt broderi



Jeg øver meg på fritt broderi, altså at jeg tegner opp noen linjer og jobber meg utover, bortover, eller tversover. Og hver gang, samme hvor konsentrert jeg er og hvor bestemt jeg er på at jeg ikke skal ende i en blomstereng - hva skjer?
Joda, jeg sitter glad og fornøyd og syr kronblader.
Nå skal jeg utfordre meg selv; jeg skal sy noe annet. Noe som er kjemisk fritt for rosatoner og sarte blomster. For å gjøre det ekstra vanskelig skal jeg bannlyse hjerter også.

Oh, gruer meg allerede!

fredag 29. september 2017

dagens blomst


Sjelden har det vært så storveis godt å avslutte en arbeidsuke...To kurs, oppstart av og tilsyn på en svenneprøve. Og uendelig mange timer halvveis liggende på sofaen, for å lade opp som det så fint heter. Ryggen er fin, ganglaget tvilsomt og jeg har lånt krykker.
Heldigvis har jeg garn, nål og tråd av ymse kvaliteter lett tilgjengelig når jeg blir lei av å google sykdomsforløp, hvor lang tid det tar å bli kvitt en prolaps og andre skrekkscenarier. 

God helg forresten,, og god høstferie til dere som skal ha det. Jeg er sååå glad for at jeg ikke bestilte den der togturen til Stockholm:) 

søndag 24. september 2017

bare en liten kollaps


Jeg har alltid trodd at en prolaps ville føles som et øksehugg i ryggen og at du stivner i en umenneskelig vinkel du må brekkes løs fra for å i det hele tatt komme inn i bilen og til legen. Så da jeg forrige helg ble nummen både hist og her og mistet følelsen under føttene googlet jeg meg gjennom ganske mange morbide sykdomsforløp før jeg innså at det var en årsak til at sider som omhandlet prolaps stadig dukket opp blant søkeresultatene... Og et besøk hos fastlegen kunne bekrefte at joda, her er det en prolaps.
Jaja, man lærer så lenge man lever...
Så får vi bare vente på resultatet av MR-undersøkelse og ta tiden til hjelp. 
Og så får jeg smøre meg med tålmodighet og tigerbalsam og være glad for at dette kom nå og ikke for et par uker siden. Det ville passet uhyggelig dårlig midt i innspurt til både egen og andres konfirmasjon.

Og nei, det er ikke synd på meg. Prolaps skal gå over i løpet av en seks ukers tid og jeg har ikke spesielt vondt. Bortsett fra at jeg går som en alkoholisert krabbe og har et svært distansert forhold til egne føtter og tær er det ikke mye å klage over.
Jeg har faktisk funnet et par midlertidige fordeler:
- forholdsvis uegnet som sjåfør
- problem med klesvask siden vaskemaskin befinner seg i kjeller med bratt trapp, husvask og stabling & tømming av vaskemaskin
- Kan ikke bære tungt og slipper derfor storhandling av mat
Se der, bare å planlegge litt så kan jeg faktisk få lest litt, brodert og ikke minst - jeg kan gå tur med god samvittighet midt på dagen  ( må bare bli bittelitt stødigere før jeg tar sjansen på å forlate tomta)
Og selvsagt den aller største fordelen, med fare for å høre ut som en Pollyanna-wannabe : jeg har lett for å sutre og klage over små vondter, nå får jeg tenkt litt over hvordan det er å være syk samtidig som jeg kan glede meg over at dette ikke er kronisk. Jeg kommer tilbake på høye hæler innen jul.
Mange er ikke like heldige, så i dag tenker jeg heller litt på dere som ikke har noe snarlig håp om å bli friske igjen.


lørdag 23. september 2017

om å eldes



Jeg har tenkt en del på dette med alder den siste tiden. Ikke fordi jeg føler meg spesielt tynget av noe som helst altså, men fordi , ja altså, jeg har jo tippet over i de godt voksnes rekker. Ti år, gitt. 
Selvsagt har jeg skjønt at jeg har gått over en grense, jeg er vel halvveis i livet og vel så det, og selv om ikke dette skal ende som en lang takketale over alt jeg har sett, gjort og smakt så føler jeg at tiden kan være inne for en bitteliten oppsummering:

For det første. Jeg er drittlei av å høre hvor vill jeg var som valp. Ok. Jeg var vill, jeg gnagde og åt og tok meg til rette. So what? Hvem har ikke lyst til det liksom?  Og nå, når jeg fremdeles er litt hopp&sprett&tjooghei så er det plutselig stas at jeg er sånn valpete. Hmmm, skal skal ikke? Tror jeg går og legger meg og tenker litt mer på dette.





Og for det andre...selvsagt er det fint å bli eldre og klokere og få litt mer balanse i livet, men det er noen bakdeler også.  Plutselig oppstår det valg som ikke lenger er mine, valg som naturen tar for meg. Jeg kan ikke hoppe like høyt eller løpe like fort ( tro meg, jeg prøvde i høst og duogdu som det smalt i bakbeinet...jeg halter fremdeles når det er mat i sikte).
Og ikke minst - dette med å videreføre de gode genene. Jeg har alltid tenkt at jeg kom til å bli en god mor. En sånn mor som ordner opp og viser vei, rydder plass i sofahjørner og oppmuntrer til jakt og friluftsliv.Min tid kommer nok har jeg tenkt mens jeg gjorde meg litt ekstra lekker...Men nå, nå er jeg rett og slett gått ut på dato. Der jeg før brukte tigergutt for å vise hvor empatisk og omtenksom jeg er må jeg nå innse at dette plysjdyret er mitt nærmeste håp om barn.
Er det rart jeg steller pent med henne?

PS.
Matmor har snakket noe om dette med å eldes med verdighet. Høh. Som om jeg noensinne ville gjort noe som kan defineres som uverdig.


mandag 18. september 2017

still crazy after all these years

Dagens jubilant


Lille ville fyller ti år og begynner å bli en voksen dame.

Dagen markeres med kjøttkake, gummipipeleke og umåtelige mengder kos













Hun var så liten da vi fikk henne...bitteliten og veldig stille. Og så - poff, tok det av og som en liten tornado sveipet hun inn over oss. Hun gnagde på lister, sko, votter, halsbånd og bånd. Hun utviste enorm spenst og en unik evne til å komme til absolutt over alt og fremstod som fullstendig umettelig.
Det var dager hvor jeg seriøst lurte på hvordan vi skulle takle denne kruttønna og hva vi hadde begitt oss ut på. Vedkommende som fortalte oss om en Jack Russell han kjente som stort sett bare sov foran peisen ble vurdert som løgnaktig ettersom vi aldri hadde sett Laika ligge annet enn til høyst nødvendig lading.
Men pluselig oppdaget vi at det gikk an å bytte listene i gangen uten at de nye ble frynsete i kantene. Alle sko stod urørt og vi hadde ikke kjøpt nytt bånd på flere uker. Hun hadde rett og slett blitt voksen ( eller tenåring) og innimellom hørte hun til og med etter når vi sa navnet hennes også.

Og nå, nå er det bare glede. Ja, nesten da, for det er fremdels mye vilje. 
Ikke like klar i blikket og ikke like kjapp ut av startgropa, men fremdeles en ukuelig optimist.

PS.
Det et stas med hundebursdag, men ti år er ikke så mye å hoppe i taket for.
At noen har vært gift i femtien år derimot, det er verdt et hallingkast, hipphipphurra,  
#relationshipsgoals og masse fine emneknagger. Men jeg får nøye meg med å takke for at jeg har fått vokse opp med foreldre som er glade i hverandre og som fremdeles har det godt sammen. Det er skikkelig stas og innmari godt jobba og slettes ingen selvfølge nå til dags.
Heldige er de og heldige er vi.
Hurra


lørdag 16. september 2017

Lørdag



Lørdag

Tid for de fine koppene og de gjenglemte makronene
( og et aldri så lite hurra for tømming av fryser)


torsdag 14. september 2017

Leseutfordring 2017: statusoppdatering




1. En bestselger fra 2016 - Og hver morgen våkner jeg av Marita Hansen 
2. En bok med et navn som tittel - An-Magritt av Johan Falkberget
3. En bok med rødt omslag - Desiree av Annemarie Selinko
4. En bok skrevet før 1900 - Forraadt av Amalie Skram
5. En bok skrevet før 2000. Her har jeg tatt meg til rette. Jeg har byttet kategori og opprettet Biografi og valgt Dynastiet Romanov av Simon Sebag Montefiori
6. En bok med handling fra et sted du ønsker å besøke - De fortapte spillemenn av Vilhelm Heinesen
7. En bok med tall i tittelen - DE tre musketerer av Alexandre Dumas
8. En bok på mer enn 600 sider - The winds of winter av George R.R. Martin
9. En bok som er skrevet av en Nobelprisvinner  - Markens Grøde av Knut Hamsun
10. En bok som er oversatt fra et språk du ikke kan- Mi briljante venninne av Elena Ferrante
11. En bok som kun har ett ord i tittelen - Dadland av Keggie Carew
12. En bok som ble publisert den året du ble født - Gjøkeredet av Dale Wasserman

Hmmm, denne har jeg ikke gjort så mye med i sommer. Men nå altså, nå skal det leses.

Jeg har en følelse av av nummer åtte må endres, det virker som om den godeste Mr. Martin fremdeles finpusser detaljer. Heldigvis kom Ken Follett ut med ny bok om katedralen i Kingsbridge, jeg tror den overtar for sommervindene.
Og så angrer jeg litt på De fortapte spillemenn. For tiden har jeg ikke det minste lyst til å reise til forblåste øyer. Jeg har lyst til å sitte på en fortauskafe i høstsol, drikke kaffe og ha på meg lebestift og nye sko. 


onsdag 13. september 2017

på`n igjen


Da jeg låste opp kurslokalene mandag kveld gledet jeg meg virkelig til å treffe nye og gamle kursdeltagere. Etterhvert har jeg kommet inn i en ganske velkjent rytme - når en kurssesong er over er jeg lei. Jeg angrer som en hund på at jeg har fylt opp neste semester og jeg gremmes ved tanken på all tiden som går bort til kursing (i denne perioden ser jeg helt bort fra at dette er en jobb, og har et helt irrasjonelt reaksjonsmønster). Og så begynner jeg å glede meg igjen. Dette er såpass fast at jeg ikke bekymrer meg det minste over et par uker med lav motivasjon, jeg vet jeg trenger noen uker fri. Når det nærmer seg sesongstart og jeg får deltagerlistene for kursene som går over tid begynner jeg å bli spent på hvem som er nye, og hvem som henger med fra tidligere kurs. Ikke minst er det spennende å se hva slags bunader det skal jobbes med 
I høst har jeg fått en fin spredning; det skal jobbes med bunader fra Sunnmøre, Nordland, Sigdal, Hardanger, Oslo og Telemark. Noen skal montere og noen broderer og alle bunadene har jeg vært borti før ( på et av de første kursene hadde jeg en kursdeltager som skulle brodere hvitsømsforkle fra Nordmøre. Jeg måtte jo vedgå at dette ikke akkurat var mitt hovedfelt, så jeg endte med å oppdatere meg hjemme fra uke til uke og hun fikk streng beskjed om å ikke jobbe raskere enn planlagt. Det gikk fint).



PS.
Jeg har begynt å planlegge vårsesongen, så om noen skulle ønske seg en kurslærer. f.eks. i ullbroderi, så kan dere jo alltids sende meg en epost:)

fredag 8. september 2017

Bunad til konfirmanten, del to


Jeg måtte gå noen runder med meg selv da det ble klart at bunadplanen måtte revideres og jeg måtte finne ut hva jeg skulle fokusere på:
Ville jeg prioritere mine egnesentimentale følelser og se datter i en bunad hun ikke følte seg vel i, eller ville jeg satse på bunadglede og eierskap hos den fremtidige eieren? Ville jeg se bunaden bli brukt ved flere anledninger eller ville den ende i skapet og være en kilde til irritasjon? Svaret gav seg etterhvert selv, jeg ville ha en bunad som ble brukt.

Så, vi dro til Oslo, så på stoff og la en plan. Jeg viste henne mine favoritter og hun valgte heldigvis en av de jeg likte best. Ærlig talt, jeg kunne gi meg på noe men litt ville jeg tross alt bestemme:)
Vi beholdt stakken, og skiftet til håndsydd liv i en grønn silkedamask. Slik holdt vi oss i samme draktområde og vi kunne bruke skjorta og sølvet. Forkleet er nytt, silkebroderi på silke. Jeg synes det er stas at det er flere valgmuligheter på forklær, og den opprinnelige planen var å skifte forkle til råndastakken.
Til slutt endte vi med en bunad hun føler seg vel i. Hun hadde den på hele søndagen og skal bruke den i konfirmasjon i morgen og hun oppfatter bunaden som sin egen. Den er jo hennes, men nå har hun fått være medvog velge. Hun har tatt stilling til livstoff og farger i broderi og slapp å bare få en bunad tredd ned over hodet, bokstavelig talt.



 Jeg brukte litt mer tid enn planlagt, men det var det verdt. I ettertid kan jeg se at jeg gikk i en ikke-ukjent-voksenfelle, jeg overførte ukritisk mine forventninger om bunadbruk til konfirmanten og regnet med at mine forhåpninger skulle bli tatt godt imot og hegnet om. Jeg kan også se at hun hadde lagt ut små drypp ganske tidlig om at dette ikke var hennes drøm., men hun skal ha ros for at hun ikke brølte det til meg. Det ville jeg ikke vært klar for og da ville vi nok endt med bunad i kirken, hurtigskifting til kjole etterpå og påfølgende innspill om hvilken bunad hun ville hatt hvis hun kunne velge selv. 

Så kan vi jo si at det er fint å ha tilhørighet i et draktområde hvor det finnes valgmuligheter, og det er fint å kunne sy selv. Dette er faktorer som gjorde det enklere for henne å få gjennomslag for endringer. Jeg er ikke tilhenger av å bare ta seg til rette og endre etter eget forgodtbefinnende, men i  områder med sterke og lange drakttradisjoner vil det ofte være flere alternativ enn der det bare finnes en eller to nyere bunader. 

Forkleet er i silke som far i huset kjøpte i Singapore i vinter, etter at det ble lagt sterke føringer på kvalitet. Sterke føringer =  jeg tok ut en bit av falden på mitt forkle og sendte med, sammen med en liste fra google over de fire beste stedene å kjøpe silke basert på søket god kvalitet + lite mas. 

PS.
Det opprinnelige livet ligger pent i skapet ( mitt ) i påvente av et eller annet. Et barnebarn, en svigerdatter eller rett og slett endret hårfarge på den håpefulle:)

torsdag 7. september 2017

Bunad til konfirmanten, del en


Det har vært planen hele tiden... hun skulle konfirmeres i råndastakken som hang i Barndommens dal, tantes bunad.  Tante som hverken hun eller storebroren har møtt, bare hørt om. Jeg hadde gledet meg til dette, en sår glede over å se noe etter henne bli brukt om igjen.
Bunaden som var ny til konfirmasjonen på begynnelsen av åttitallet hadde hengt ubrukt siden storesøster døde og nå skulle den frem i lyset igjen. Jeg hadde sett over bunadsølvet, beundret skjorta som er sydd av en av mine tanter og tenkt at det kunne være fint med et brodert forkle.
Jeg hadde snakket varmt om slekters gang, kjøpt nye bunadsko og var klar for innprøving og en eventuell tilpasning. Konfirmanten derimot var lunken, svært lunken. Og til slutt dukket det opp at hun egentlig ikke var så tent på denne bunaden, og særlig ikke det rødrutete livet.
For å si det mildt så ble jeg fryktelig lei meg, dette hadde vært en drøm så lenge og jeg hadde sett fram til å se bunaden i bruk igjen. Jeg syntes hun var vrang, det har tross alt vært opptil flere jenter med rødt hår som har både brukt og kledd råndastakk, og håret er tross alt ikke like rødt som da hun var liten.
Jeg var inne på tanken om å trumfe gjennom gjenbruk, men innså at det ville føre til minimal bunadbruk og enda mindre bunadglede. Jeg tenkte på hvor lite takknemlig jeg selv var da jeg som konfirmant ble tildelt en arvet bunad som ikke var lik de andre, de som ble vevd og sydd av en dame i Barndommens dal. Og jeg innså at selv om drømmen var både vakker og vemodig så hjalp det ikke, det var min drøm. Ikke konfirmantens.
Derfor endte vi med en litt annen løsning, med noe gammelt og noe nytt i skjønn forening.


Og det skal jeg fortelle om i morgen. 

mandag 4. september 2017

konfirmasjon



Fin dag, fin konfirmant. 

Bilder av bunaden kommer når mor har kviknet til ( bittelitt sliten etter å ha holdt konfirmasjon)
Inntil videre - bilde av borddekorasjonen.


torsdag 31. august 2017

Tanker om brød og bunad



Nålehuset jeg fikk da jeg fylte tyve er nesten alltid med. Her sammen med et bunadbroderi fra Valdres


Da jeg vokste opp var det aller meste av maten hjemmelaget. Mor bakte . saftet og syltet. Kjøtt ble enten tilberedt hjemme eller det kom fra slakteren nedi bygda ( ååå. den lykken når far kom hjem med eske  med ferske kjøttkaker fra Moen og vi fikk maule en hver). Butikkbrød var luksus til spesielle anledninger og middager var stort sett ganske tradisjonelle med kjøtt/fisk, grønnsaker og potet.
Så kom ferdigpizzaen, Fin og flat lå den i frysediskene og fristet med sak av Hawaii, Italia og andre eksotiske steder vi drømte om. Dette var , på åttitallet, noe av det aller gjeveste vi kunne ha som lørdagsmiddag.

I dag tror jeg ungene ville sett bekymret på meg hvis jeg hadde foreslått grandis som ukas høydepunkt. Ikke fordi vi ikke spiser ferdigpizza en gang i blant, men fordi det ikke lenger er noe bilde på det urbane liv, drømmen om Italia eller egentlig noe som helst annet enn tidsklemme og lav grad av planlegging.
Vi opplever en bølge av kortreist mat, bevissthet om kosthold, hjemmelaget, økologisk og sporbart. Noen er superentusiastiske, andre ikke like engasjert. Jeg ser at vi her i huset lager mer mat selv enn for ti -femten år siden, jeg kan ikke huske sist jeg stod og hang over disken med ferdigmiddag og det siste året har jeg stort sett bakt alt av brød ( og oppdaget at det er rimeligere enn å kjøpe ).

Nå tenker kanskje du som leser at dette er langt utenfor det jeg vanligvis skriver om eller interesserer meg for. Og ja, det stemmer. Dette kommer ikke til å bli noen matblogg. Årsaken til at dette temaet i det hele tatt dukker opp er at jeg har et håp om at bunadene vil få et lignende oppsving.
Vi er ikke alltid så flinke til å se verdien i det nære, det vi alltid har hatt tilgjengelig og da kan det være lett å velge bort det tradisjonelle til fordel for mer fristende og tidsbesparende alternativer.
Nettopp derfor er det viktig å ha et bevisst forhold til hvilken kunnskap vi flagger ut eller avvikler. Min drøm er at vi om noen tiår fremdeles har en levende bunadtradisjon, at det er langt mellom bunadene produsert i utlandet og at vi har et miljø hvor de som vil lære får muligheten til å tilegne seg kunnskap.
Selvsagt vil det alltid være mennesker som hverken kan eller vil brodere, og det vil alltid være noen som velger andre festklær enn bunader og folkedrakter. Det lever jeg godt med. Jeg har ingen agenda om at ethvert klesskap skal inneholde minst en bunad, jeg ønsker bare at de som velger å gå til anskaffelse av en bunad har en respekt for håndverket.
Og ja, selvsagt kunne jeg fokusert på hosebånd, knestrømper eller grindvevde bånd. Det finnes mange bunaddetaljer som i større eller mindre grad flagges ut. Når jeg velger å fokusere på broderiene er det fordi det ligger mitt hjerte nærmest, og jeg synes det er lettere å holde engasjementet oppe når det er et fagfelt jeg har et nært forhold til.

PS.
Jeg tar vanligvis utgangspunkt i min egen oppvekst og egne erfaringer. Jeg har ikke forskningsmateriale å vise til eller år med studier og baserer meg derfor på det jeg har sett og ser rundt meg. Min oppfatning både av bunadbruk og matlaging på åttitallet vil sikkert være preget av at jeg har vokst opp i Gudbrandsdalen og ikke i en større by. Jeg vet det er store forskjeller rundt i landet og vil på ingen måte fremholde min versjon som den perfekte løsningen for alle.


tirsdag 29. august 2017

en levende bunadtradisjon



Da jeg ble konfirmert, i 1985, hadde alle jentene i kullet bunad og jeg vil anta at de aller fleste visste hvem som hadde sydd både bunad og skjorte. Og jeg vil anta at selv om det kanskje ikke var så viktig for oss der og da, så er dette med oss som en del av bunaden. Noen husker en bestemor eller en annen slektning, andre en sydame med kalde fingre i nabobygda, Antagelig kjøpte noen også ferdig bunad hos leverandører som for eksempel Husfliden, men jeg husker ikke dette som spesielt vanlig.
I år har jeg selv konfirmant i familien i år og i likhet med de fleste jentene i kullet skal hun bruke bunad på den store dagen.  Hun vet hvem som har sydd, både de delene jeg har sydd og de delene som er arvet og (jeg håper) hun har etablert et personlig forhold til bunaden.
Men hvor mange av årets konfirmant har denne kunnskapen? Hvor mange er i familie med eller kjenner den eller de som har tilvirket bunaden de skal bruke?
Og har det noe å si?
Jeg tror det. Jeg tror at ved at vi mister nærheten til og kunnskapen om arbeidet som ligger mellom en materialpakke og en ferdig bunad så mister vi også en del av selve bunaden. Den blir mer upersonlig, et klesantrekk ( outfit som den oppvoksende generasjon ville sagt) enn et uttrykk for tilhørighet og tradisjon.

Dette henger selvsagt også sammen med tilbudet fra aktører som har hovedfokus på pris og leveringstid. Det er vanskelig  å argumentere for at en jobb tar 276 timer hvis butikken i nabobygda selger for en sum som tilsvarer 127 timer. Når vi ser en bunad som er brodert i utlandet er alt så glatt, pent og perfekt at den vanligste reaksjonen er - dette må være maskinbrodert. Det blir upersonlig, og uoppnåelig. Problemet oppstår når du, eller jeg, går inn til forhandler og ser en slik bunad hvor hvert sting er aldeles perfekt. Og for hver gang vi ser dette, det glatte, perfekte og upersonlige så blir  vi litt mer overbevist om at dette er sannheten.

Jeg tror at hvis vi fortsatt skal ha en glad og levende bunadtradisjon må vi gjøre bunadene tilgjengelige. Vi må holde kurs, vi må motivere de som vil til å sy hele eller deler av bunaden selv. Vi må huske at en stor del av årsaken til at bunadene fremdeles er levende, er salget av materialpakker og muligheten til å gjøre hele eller deler av jobben selv. Dette er håndarbeid som kvinner har utført, ofte for lite eller ingen lønn, for å ha gleden ved et håndarbeid, for å gi noe videre eller for å ha en aldri så liten inntekt. Dette er arbeid som vi har glemt, fordi det ikke måles noe sted. Det er ingen som har regnet ut hva broderende bestemødre har bidratt med, eller hvor mange timer de har brukt.

Vi kan snakke varmt om skoler, endring i utdanning og behovet for økt kunnskap. Jeg er enig i dette. Men jeg tror at vi som sitter her i dag sammen har et ansvar for å bevare bunadene. VI må gjøre bunadene tilgjengelige, holde kurs, drive opplæring lokalt og nasjonalt og spre bunadglede.

I går og i  dag er det Fagdager for bunad og folkedrakt på Fagernes og engasjerte fagfolk er samlet på Fagernes. I går var jeg en av fire som deltok i en paneldebatt om bunadens fremtid. Dette er noen av punktene jeg hadde notert på forhånd, i bearbeidet versjon. 

søndag 27. august 2017

Dagens utfordring - garnmangel


Jeg har jobbet meg selv inn i et hjørne.., eller rettere sagt, jeg mangler to hjørner. Det er litt lite av den ene fargen, og jeg må finne alternative løsninger. 

Samtidig merker jeg at jeg gjør det samme som når jeg strikker og begynner å gå tom for garn; 
Jeg jobber fortere og fortere, akkurat som om det hjelper. Jaja. 

lørdag 26. august 2017

Kapper og kontursting



Da NMBU på Ås startet opp etter sommerferien stilte rektorat og dekaner i nye kapper, designet av Anna Friedel. Motivene er hentet fra bygningsdetaljer, trær og annen symbolikk.
Vi er to bunadtilvirkere som broderte kappene for dekanene, fire kapper hver, ti motiv på hver kappe. Veldig moro å være med på en slik jobb, og inspirerende å se kontursting gjøre seg så godt på egen hånd ( jeg er jo mest vant til at dette stinget brukes i stilker).



Rektoratets  kapper er også nye, de har mer broderi og er utrolig flotte.  Flere bilder og mer tekst finner du her , på hjemmesiden til universitetet.

PS.
Siden jeg fremdeles levde i den villfarelse at det heter Landbrukshøyskolen på Ås måtte jeg jo søke opp dette NMBU...Nå heter det Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Jeg antar ganske mye har endre seg siden jeg var på studietur dit i 1993 for å se på behandling av pelsdyr og fikk være med og flå mink ( og punkterte stinkkjertelen på den ene)