torsdag 14. mars 2024

de viktige nyansene

 


Om spor i ord og spor i sting

Da jeg var ung kunne jeg høre forskjell på dialektene mellom bygdene i barndommens dal. Det var et skille mellom Vågåmo og Garmo, og et nytt skille mellom Garmo og Bergom. Dialektene endret seg oppover Bøverdalen og nordover mot Skjåk og det var forholdsvis lett å høre hvor folk hadde vokst opp. Nå har jeg bodd lenge utenbygds og ørene er like fininnnstilt lenger. Det kan glippe mellom Skuggestrond og Bergom. Likevel har jeg i meg gleden over at det finnes små nyanser i ord og tonefall. 

På fest dansa noen masurka med vårdalshusk, mens andre var stivere i knærne. Skjåkgenever trenger vi ikke snakke om i denne sammenhengen, men det kan vel slås fast at forskjeller finnes i de fleste tradisjoner. Og hvis vi går lenger tilbake kan vi stille andre spørsmål om språkets utvikling. For var det en frankofil prest som gav poteter navnet jordepler i Vågå, mens en mindre jålete kollega i Lom gikk for den danskklingende varianten kantøflo?

På samme måte som vi i Ottadalen hadde våre skiller, har andre områder hatt sine. Byer har hatt østkant og vestkant, daler har hatt solside og bakside.Vi har hatt fiskevær med utstrakt omgang med omverdenen og små bygder som snødde inne om vinteren.  Oppover Gudbrandsdalen ble dialekter påvirket der toget stoppa. Det samme ser vi i Telemark der Rjukan og Notodden er gode eksempler på områder hvor Norsk Hydro satte sitt preg på språket. 

På linje med de språklige nyansene har vi de ulike bunadene. Innbyggerne i stasjonsbyene oppover Gudbrandsdalen la av seg folkedraktene tidligere enn de i sidedalene.I folkedraktene våre er det forholdsvis enkelt å skille mellom endel områder og Hardanger er lett å skille fra både Hallingdal og Telemark. Setesdal igjen har sin helt egen klesskikk og Nord-Gudbrandsdalen er helt forskjellig fra Valdres. I bunadene som ble konstruert i forrige århundre er forskjellene annerledes. De er ikke nødvendigvis så lette å spore etter lokal klesskikk, men blant annet broderiene er lett gjenkjennelige. Selv om en bunadfra Lier i Buskerud og en festbunad fra Gudbrandsdalen har helt lik fasong er det lett å skille dem ved å sepå brodriene. Likeledes har kvinnebunaden fra Nedre Buskerud lite til felles med Løkenbunaden fra Østfold selv om Halfdan Arneberg var involvert i utformingen av begge to.

For meg videreføres disse nyansene også i broderiene, gjennom motiver, teknikker og materialvalg. Garnet som brukes til Hallingbunadenes markerte roser ville blitt omdanna til små usjarmerende ullklumper hvis vi skulle brodert sjattersøm fra Gudbrandsdalen med det. De ørsmå detaljene fra Vest-Telemark er ganske annerledes enn de like små detaljene i den nye Valdresbunaden. Slik kan vi forflytte oss rundt i Norge, se forskjeller og tenke på historiene som ligger bak de lokale tradisjonene. Vi kan se hvordan utformingen av dekor på tre og tekstil følger hverandre og la oss begeistre av detaljrikdom og materialkunnskap.

Dette er folkekunst og kulturarv. Dette må vi være stolte av og hegne om.Det kan ikke være slik at vi fortsetter å avvikle linjer på videregående fordi det er mer lønnsomt ( eller mindre kostbart her og nå) med en skoleklasse på studiespesialisering enn en klasse som trenger symaskiner, strykejern, klippebord og sømbyster. Vi må fremsnakke kulturarv og være like stolte av de som skapte klærne som de som bar dem. Vel brukte Nansen og Amundsen lang tid på å teste ut påkledning for ekspedisjonene sine, men de var like fullt avhengige av kvalifiserte råd fra fagfolk som kunne sy og som kjente de ulike materialenes styrker og svakheter. 

La oss være stolte over bunadene våre. Du trenger ikke elske alle 450 variantene, men vær begeistret over mangfoldet. Vær imponert over kunnskapen som ligger bak og vær ydmyk for de som fremdeles tilvirker bunad i Norge. Og det går helt fint an å framsnakke norske tradisjoner uten å rakke ned på andre.

tirsdag 12. mars 2024

de blå blomstene

    


 

Forrige uke delte jeg en tekst og to bilder på facebook. Deretter gikk jeg på jobb, og da jeg sjekka facebook i lunsjen oppdaget jeg at innlegget hadde slått an mer enn forventet. I skrivende stund har innlegget blitt delt over 200 ganger og fått utallige kommentarer både hos meg og på de ulike delingene .

For dere som ikke er på facebook, eller ikke har sett innlegget så handler det kort fortalt om at jeg på et foredrag om tekstil kulturarv viste bilde av den lille bl blomsten på Gudbrandsdalen festbunad. Den ene er brodert i Norge med sjattersøm og franske knuter, den andre er brodert i Kina og er i plattsøm. 
For meg er ikke den store forskjellen noe nytt og overraskende, men mange har tydeligvis fått en aha-opplevelse.
For det blir forskjell, og det handler ikke om at det broderes i Kina ( eller et annet lavkostland). Det handler ikke om rasisme eller nasjonalisme og det handler absolutt ikke om at kinesere ikke kan brodere.

Det handler om kunnskap og kulturarv. 


Det er flere årsaker til at jeg ikke liker bunader som produseres utenlands. For det jeg kaller Kinabunader blir ikke bare sydd i Kina. Du kan få deler av bunaden produsert i Kina, Vietnam, Bangladesh, Baltikum og sikkert flere andre land som her en ting felles- lavere lønnskostnader.

Og her har vi det første problemet, eller et av problemene - hvem tjener på disse bunadene?
Det er vanskelig å vite nøyaktig hva det koster å brodere en bunad  i et lavkostland, men det er vel ikke utenkelig at størstedelen av det du som kunde betaler ikke går til den som har brodert. Selvsagt koster administrasjon, måltaking og etterbehandling, men hovedjobben utføres med nål og tråd, ikke tastatur. Slik faller et av hovedargumentene for produksjon utenlands bort, de lave produksjonskostnadene kommer forhandleren til gode i form av større fortjeneste mens kunden ikke merker nevneverdig til hvor bunaden blir produsert.  Så ja, utflagging av bunadsproduksjon gir arbeid til flere mennesker som antakelig ikke hadde hatt jobb ellers, men egen inntjening motiverer nok mer enn dette med å skape arbeidsplasser og gi flere et verdig liv.

Et annet minus er at lavere produksjonskostnader utenlands holder vårt nasjonale prisnivå nede. For det er bare å bite tenna sammen og innse at veldig mange heller betaler 7000 enn 21000 for å få brodert en bunad. Hva dette resulterer i? Joda, det resulterer i at få bunader broderes med fortjeneste her til lands. Vi som broderer vet at inntjeningen er minimal og at mye av jobben er ren ideologi ( det kan også kalles idioti) ettersom det er mye mer lønnsomt å sy om femten bunader enn å brodere en.
Vi kan spørre oss selv hva tiden vår er verdt og hva vi fortjener å ha i timelønn. Men det det koker ned til er hva kunden er villig til å betale, altså spørsmålet om lønn eller forventning til lønn og hva en vare skal koste.
Dette kan vi se i sammenheng med vår betalingsvilje når det kommer til sportsutstyr, sesongens vesker og oppussingen av hus og hytte. Det er tankevekkende hvor mye lettere det ( for mange) er å betale friskt for en snekker som bygger ut hytta mens håndverkeren som syr bunaden din ikke kan forvente lignende timelønn.

Så kan vi gå over til neste problemstilling som vil bli stadig mer synlig, nemlig bevaring av kunnskap og tradisjoner.
Det er slettes ikke vanskelig å rasere en tradisjon eller viske ut kunnskap. Atskillig vanskeligere er det å bygge opp igjen kunnskap og tradisjoner. Det er også slik at når etterspørselen synker vil også antall utøvere av et fag, et håndverk, en teknikk synke. Ingen oppmuntrer sine barn til å utdanne seg til arbeidsledighet, ingen velger å etablere egen virksomhet som mest sannsynlig ikke vil overleve.
Jeg har tidligere spurt hva som skjer hvis eller når all produksjon er flagget ut? Hva skjer hvis det vi i dag anser som lavkostland skrur opp prisene? Og hva skjer når ingen lenger kan sy ut en bunadsvest eller skifte hekter i et liv -skal slike jobber sendes jorda rundt? Vil det være lønnsomt eller kan man like gjerne bestille en ny bunad og kassere den gamle? Og hvor miljøvennlig er det?
Apropos miljø...Tenker du noen gang på at det blir sendt bunadmaterialer fra Norge til en annen verdensdel og tilbake igjen  og at mange bunader er mer bereiste enn en gjennomsnittlig norsk minstepensjonist?

Og til slutt en problemstilling som absolutt ikke gjelder alle forhandlere men noen:
Mange av våre broderte bunader er basert på dugnadsarbeid og idealisme. Noen butikker solgte en bunad, andre butikker en annen. Hvis vi ser på for eksempel kvinnebunader fra Telemark så finnes det et utall varianter som bare har to ting til felles - de er fra Telemark og ingen av de er eksakte kopier av kvinneklær fra attenhundretallet. Her har lokale ildsjeler og bunadkomiteer, husflidutsalg og andre interesserte gått sammen om å skape bunad. Dessverre har det sjelden vært fokusert på åndsverklov og mønsterbeskyttelse, men snarere vanlig folkeskikk og en oppfatning av at det ikke tar seg ut å kopiere annen manns ( eller kvinnes ) verk.  Så kommer det en friskus med sans for inntjening, kjøper en materialpakke og kopierer denne for salg. Unnskyldningen er ofte at bunadene ikke eies av noen og at dette er gamle plagg som hvermansen kan kopiere. Det stemmer overhodet ikke. Nordlandsbunaden er et annet godt eksempel. Arbeidet med å konstruere en bunad fra landsdelen startet i 1926 og bunaden slik den fremstår er utarbeidet av gruppe mennesker som lot seg inspirere av broderier funnet et sted, en stakk fra et annet sted, et liv funnet her og forkleet der. Det ble aldri noensinne hentet en komplett nordlandsbunad fra et skap for ren kopiering.
For meg er dette en kombinasjon av historieforfalskning og lettvint omgang med lover, regler og normal folkeskikk. Og jeg synes vi bør tenke på at om grupper, nemnder og enkeltpersoner som utarbeidet bunadene i sin tid hadde mønsterbeskyttet arbeidet sitt ville denne typen videreformidling kunne blitt politianmeldt.

Og til slutt, det siste argumentet som kanskje er det viktigste av alle - vi snakker om norske bunader, arvesølv, kulturarv, stoltheten i 17.maitoget...skal det virkelig stå made in China på innsiden?

Hvis vi mister kunnskapen om hvordan om hvordan bunadene broderes, hvordan hosebånd fingres, vester tilpasses og hodeplagg stives så mister vi de lokale særpregene. Vi mister de tekstile dialektene som i dag primært bevares i bunadene. Er vi villige til det?

deler av innlegget har blitt publisert tidligere, men det er like aktuelt i dag. 






tirsdag 27. februar 2024

hvem kan bli håndverker?






De fleste håndverkerne jeg kjenner er nevenyttige. I tillegg er de jevnt over ganske oppegående, noe som er en stor fordel hvis man skal drive eget firma eller være mer eller mindre ansvarlig for egen arbeidsdag. I tillegg er mange også i normalt fysisk god form, men jeg vil ikke si vi er mer rastløse enn en gjennomsnittlig nordmann.

Likevel virker det å være opplest og vedtatt at yrkesfagene passer best for de som blir rastløse, de som kjeder seg, de som ikke henger helt med i de teoretiske fagene. Og jeg lurer på hvorfor vi har endt opp med denne teorien?  Er det egentlig rabbagastene, de rastløse som passer best i håndverksfagene? Er det å være i stadig bevegelse den viktigste kvalifikasjonen forå bli en god urmaker, rørlegger eller bunadtilvirker? Eller er ønsket om å bruke hender og hode en vel så viktig kvalifikasjon?
Jeg tok mitt første svennebrev i 1995 og mitt andre i 2004. Etter det har jeg hatt en lang, variert og utviklende karriere (i mangel av bedre ord). Jeg har drevet egen systue, vært med i prøvenemnd siden 2005, deltatt i læreplanutvalg, jeg er medlem av klagenemnd og underviser på videregående skolenivå i tillegg til å holde faglig relaterte kurs for entusiaster og glade amatører. Alt dette krever evne til planlegging, evne til å sitte stille over tid og ikke minst en viss forutsetning for å holde fokus.  Egenskaper en skolerådgiver ville nikket anerkjennende til og varmt anbefalt høyere utdannelse med mulighet for master. Omtrent det som for så vidt skjedde da jeg skulle velge linje på videregående en gang på åttitallet. Problemet, for rådgiveren altså, var at jeg heller ville lære å sy. 
Nå skal jeg ikke påberope meg voldsom vilje i en alder av 16 år, så jeg tok allmennfag med helt greit karaktersnitt  og begynte deretter prompte på VG1 søm og tekstilforming. 
I dag møter jeg mange damer på pluss-minus femti år som gjerne skulle valgt annerledes. Flinke damer med høyere utdannelse og gode jobber, men som alltid har drømt om å ha et mer kreativt yrke. De ville lært å sy, blitt gullsmeder, keramikere eller snekkere, men de ble sortert som for skoleflinke og dermed sterkt anbefalt å skaffe seg en «skikkelig utdannelse». 
Jeg lurer ofte på hvordan livene deres hadde blitt om de hadde fått støtte og heiarop hvis det hadde blitt lagt til rette for at de kunne valgt yrkesfag. Og jeg lurer på hvordan rådgivingen i den norske skole og de tusen hjem er i dag. For selv om vi er enige om at Norge trenger håndverkere er jeg ikke så sikker på om norske familier synes de selv trenger håndverkere i sin midte. Det virker som det er vel og bra at ungdom velger yrkesfag, men enda bedre om det er naboens unger som tar det 

Jeg håper at alle dere som skal veilede en ungdom i valget av fremtidig yrke husker at det er den indre drivkraften som er viktig når man velger yrke, og at også de som sitter stille og gjør leksene sine kan ha gode forutsetninger for å bli håndverkere. 

mandag 26. februar 2024

hele verden i lomma



Husker du veska Hermine Grang brukte i fortellingen om Harry Potter og Malacruxene? Den lille perlepynta saken som inneholdt telt, klær og hele Hermines bibliotek? Utrolig hendig og misunnelsesverdig praktisk. Dessverre er det et fåtall forunt å ha slike magiske eiendeler, men vi andre kan i det minste trøste oss med at vi kan ha et  bibliotek i lomma. 

Det er mange år siden oppdaterte hyllemeter med leksikon var standard i norske hjem, og siden 2010 har Store norske leksikon vært tilgjengelig digitalt. Stadig flere leksikon har blitt innlemmet i SNL.no, og siste tilskudd er Bunadleksikonet som ble lagt til i 2021. Leksikonet skrives av en redaksjon i samarbeid med utallige fagansvarlige som hver har kompetanse på sine fagfelt og som både skriver nye artikler og oppdaterer eksisterende artikler. Den kontinuerlige oppdateringen er en av de store fordelene med et digitalt leksikon. Slik ble artikkel om dronning Elisabeth 2 av Storbritannia oppdatert samme dag som hun døde, og sportsresultat kommer som perler på en snor. Da Språkrådet kåret krympflasjon til fjorårets nyord tok det få dager før artikkelen var på plass slik at vi lett kunne finne ut hva dette handlet om. 

Bunadleksikonet kom først i en trebinds utgave i 2006 og så i en oppdatert ettbinds utgave i 2015. Det er fremdeles et godt oppslagsverk med mye nyttig informasjon, men nye bunader og nye valgmuligheter har kommet til siden utgivelsen. Andre bunader har gått ut av produksjon, eller forhandlere har lagt ned. Dette har ført til et behov for oppdatert kunnskap, og da leksikonet ble en del av snl.no startet arbeidet med å oppdatere. Artikler om bunader, tekstilt tilbehør, sølv og fottøy ligger nå ute og kan leses og redigeres. For noe av det beste med et digitalt leksikon er at alle kan sende inn endringsforslag. Så om du leser en artikkel og oppdager en feil eller ser at det mangler viktig informasjon eller spennende detaljer kan du klikke på lenka nederst i hjørnet og sende inn et endringsforslag. Du bør også begrunne endringsforslaget eller vise til kilde, og så blir det behandlet av fagansvarlig eller et medlem av redaksjonen. Et eksempel er artikkelen om Mossedrakta. I papirleksikonet er både varianten i ull og bomull omtalt, men i digital utgave står det også at bomullsbunaden ikke lenger er i salg. Andre bunader er oppdatert med nye valgmuligheter i vestestoff eller annet tilbehør. For heldigvis er ikke bunadene statiske, de er i utvikling og mens noen går ut av produksjon kommer andre til. Forskning og dokumentasjon gir nye valgmuligheter og ny forståelse for hvordan folkedraktene ble brukt og hvordan bunadene utvikler seg. 

Snl.no er et gratis oppslagsverk med artikler både på bokmål og nynorsk. Det er Norges største nettsted for formidling av forskning og har opptil 3,4 millioner brukere i måneden og 600 000 leste artikler hver dag. Det er både lange artikler om temaer som norske nasjonalparker, sammenlagtvinnere i Hoppuka og narsissisme. Men det er også artikler om gimping, agraman, skjekrok og husflid. 

Selv om vi ikke er magiske vesener, kan vi med få klikk innhente all verdens informasjon fra egen lomme. Og hvem vet, kanskje er det akkurat du som sitter med den morsomme kunnskapen som kan løfte en artikkel til å bli enda bedre?  Selv begynte jeg å jobbe som fagansvarlig for kategorier som broderi og håndarbeid i 2020 og under perioder med nedstengt samfunn og avlyste kurs har dette vært en god ekstrajobb. Da Bunadleksikonet ble innlemmet i snl.no fikk jeg hovedansvar for å oppdatere også disse artiklene. I dag skal det meste være oppdatert, men det skjer jo stadig noe nytt så jeg og de andre fagansvarlige er avhengig av gode innspill for å holde fagfeltene dagsaktuelle. Og om du likevel har noen hyllemeter med leksikon stående, fortvil ikke. Noen artikler blir aldri utdatert. I tillegg er tunge leksikonbind uovertrufne til pressing av blomster og for å få bulkete bringekluter flate igjen. Mange av de gamle bringeklutene er stivet opp med papir, og både gamle brev, avisartikler og ark fra salmebøker kan plukkes fram fra mellomrommet mellom for og perlebrodert ullstoff. Det kan være fristende å stryke med dampjern, men da går papiret i oppløsning. Da er leksikonet en god løsning. Legg bringekluten i et håndkle, plasser tre-fire bind oppå og ta tiden til hjelp.



torsdag 22. februar 2024

i fint driv mot noe

Vårens kurssesong er i  full svingog jeg er godt i gang med planlegging av høsten. Før hver sesong tenker jeg at neste sesong, da skal det bli fred og ro og masser av tid til egne prosjekt. Jeg skal prioritere knallhardt, kutte reisedøgn og arbeidskvelder og ikke jobbe mer enn hver tredje helg.

Men så dukker det opp en forespørsel fra et lokallag jeg har holdt kurs hos før, eller et sted jeg aldri har vært, eller et prosjekt jeg ikke har hatt kurs i. Og så sitter jeg, om ikke i saksa, så i det minste med saksa og lager prøvelapper. Jaja, slik blir det sikkert i år også. Det er jo så morsomt å holde kurs og jeg er heldig som får møte så mange hyggelige og engasjerte kursdeltagere. Likevel hender det, med ujevne mellomrom, at jeg undres på om det er dette jeg skal drive med. Skal jeg fortsette som reisende for bunad og broderi med ukurant arbeidstid, ha en småskog av jobber som sjongleres og ustabil inntekt? Jeg har jo tross alt kommet opp i en alder hvor det snakkes om både blodtrykk og pensjon...

 


Det eneste jeg vet helt sikkert er at det ikke blir hjemmesystue i 100 %. 


søndag 18. februar 2024

alt har en historie

 


 Alt har en historie og gjennom å kjenne gjenstandens historie øker også gjenstandens verdi. Jeg snakker gjerne om tekstil kulturarv og viktigheten av å ta vare på kunnskapen som ligger i bunn. For meg er det nærliggende å ta utgangspunkt i min egen historie og mitt eget klesskap. Dette gjør jeg ikke fordi mine historier eller mine klær på noen som helst måte er unike, men fordi de er tidsbilder og noe mange kjenner seg igjen i.

Ofte får jeg historier i retur, andres minner om klær, sysaker og mødre som sydde i sene nattetimer.  Viktige minner og en erkjennelse av at mye av det vi tok som en selvfølge i oppveksten er en del av kulturarven vår.

Denne uka var jeg hos Ullensaker husflidslag og snakket om tekstil kulturarv. Jeg hadde med klær, broderier og ulike sysaker og vi hadde en fin kveld. Aller morsomst var det å møte hun som kjente igjen knappene på oldemors bluse. De kommer fra P Thorkildsens Plasticindustri som holdt til på Holmlia i Oslo. En fabrikk som faktisk eksisterer den dag i dag, men som for lengts har sluttet å lage blomsterknapper. 

Knappen ble også laget i rødt og blått, og damen gjenkjente de fordi moren hadde vært kontordame der. Det var en utrolig fin opplevelse, og sier noe om hvordan samfunnet var for ikke så veldig mange tiår siden, i en tid med atskillig færre varer å velge mellom. 




Og du - jeg har opptil flere ledige kvelder utover våren og mulighet for foredrag om både knapper, kjoler og kontursting.


onsdag 10. januar 2024

januar



 Hvis jeg absolutt skulle hatt et nyttårsforsett, som jeg ikke har hatt siden forrige årtusen, burde det vært noe sånn som: Ikke utsett til februar det du kan gjøre i januar.

Tradisjonelt har kurssesongen startet i månedsskiftet januar/februar, og etter det går det ganske jevnt unna. Jeg vet det blir travelt, med kurs to - tre kvelder i uka, helgejobbing og et og annet møte på dagtid. Derfor hadde det vært taktisk lurt å klargjøre for disse kursene nå, mens det fremdeles er ganske rolig. Jeg kunne gjort alle påtegningene forrige uke, telt tråder og nåler, laget plansjer og vært ferdig med materialpakker fram til medio mars eller noe sånn i løpet av denne uka. 

Men så ble det altså ganske kaldt forrige uke. Og selv om jeg ikke står ute med linolje, white spirit og stoffbiter så er det ganske friskt i kjelleren også. Så påtegning ble utsatt til denne uka. Da kunne jeg jo telt råder forrige uke? Og laget plansjer? Ehhhh. 

Men nå, nå er stoff delt opp til påtegning, Jeg har laget liste med hva som skal til hvilket kurs og kan krysse av for stoff, tråd, nåler og plansje. Men aller først skal Ebba ut på tur. Og så skal jeg se over  presentasjonen til kveldens foredrag om kvinner, klær og kulturarv. Og så bør jeg vel ta en kaffe...

Du skal faktisk ikke se bort fra at det er bedre å vente med påtegning til i morgen. Jeg liker best å ta det fra morgenen av. Heldigvis er vi fremdeles i første halvdel av januar. 



torsdag 4. januar 2024

alder ingen hindring?

 Nytt år og nye muligheter for å bli et bedre menneske. Aviser og sosiale medier flommer over av vennlige innspill om hvordan vi kan bli bedre versjoner av oss selv. Utseendemessig vel og merke. Vi kan bli lettere og smalere, få bedre hud og mer hår ( i hvert fall på hodet).  Og vi kan jobbe målbevisst for å bli yngre enn vår biologiske alder. 

For selv om fødselsattest sier 53 år skal det være mulig å få en innside som tilsier 48. Dette kan oppnås gjennom et relativt strengt kostholds - og treningsopplegg. Minimalt inntak av alkohol og om du noensinne i løpet av ungdomstiden tok en sigg eller ti på fest er antagelig løpet kjørt uansett og du har mest sannsynlig uopprettelige rynker i de indre gemakker. 

God fysisk form og en kropp som spiller på lag når du skal bøye deg for å knytte skolisser, gå trapper eller rekke bussen er bra. Men hvorfor i all verden skal den beste versjonen av meg selv absolutt være en yngre versjon av meg selv? kan vi ikke bare være fornøyd med å ha oppnådd den alderen vi har, være glade og letta over å ha kommet oss opp i femtiårene uten altfor mange skavanker og slutte å jage etter en ungdomstid som faktisk forsvant i forrige millennium? 

Samtidig som vi oppmuntres til å jakte på en evig ytre ungdom medier de samme mediene om at dagens unge sliter med dårlig selvbilde. Rekordmange unge er deprimerte. Det skyldes i en stor grad verdensbildet og klimaendringer, men hva med oss foreldre og besteforeldre og vårt ansvar? Hvis vi, som faktisk skal være de nærmeste forbildene for oppvoksende generasjoner, hele tiden uttrykker misnøye med eget utseende må jo det sette spor hos ungdommen? 

Min storesøster døde i en ulykke da hun var 27 og jeg 25 år. Kanskje har dette endret mitt syn på aldring? Min store livskrise fikk jeg da jeg fylte 28 år og ble eldre enn henne. Etter det har verken det å fylle 40 eller 50 år ført til stort mer enn takknemlighet. Det er ingen selvfølge å bli eldre. Og med tanke på dødstallene fra Gaza ser vi at det ikke er noen selvfølge å bli voksen heller. Så, hva med å kjenne på takknemligheten over å bo i et fredelig hjørne av verden? I et samfunn hvor de aller, aller fleste når skjels år og alder bør det ikke være så viktig om innvendig alder tilsier 48 mens fødselsattesten sier 53. Det er ingen som vet hva som kommer til å stå på dødsattesten uansett.


Og for å være helt ærlig? Var livet så mye bedre da vi var yngre?

tirsdag 2. januar 2024

Kortversjonen av 2023

 


Godt nytt år, og takk for følget gjennom 2023. Nåja, med stakkarslige 16 innlegg har jeg vel ikke vært så overveldende å følge og jeg er takknemlig for de som fortsatt klikker seg innom. 

Men, det er gjerne sånn at når det er stille her er det ikke fullt så stille i det virkelige liv. Hmm, tydeligvis litt annen vinkling enn blant de store snapchat-stjernene som legger ut snap etter snap etter snap  av det som for mange fremstår som et ganske uinspirerende liv. Dere kan slappe helt av,jeg har mer enn nok med blogg og instagram og har ingen ambisjoner om å vise mitt filterløse ansikt på snap. 

Men hva gjorde jeg i fjor siden det ble så lite tid til blogging? Skal vi ta en liten gjennomgang?

Jeg holdt kurs! Jeg sier gjerne at jeg er reisende for bunad og broderi, og i løpet av 11 måneder i fjor holdt jeg 25 kurs. De korteste varte fire timer, de lengste 36 timer. Det blir mye jobbing i helger og på kveldstid. I tillegg har jeg undervist på fire bunadsmoduler, vært gjestelærer på Hjerleid Handverksskule og på USN Rauland og holdt kurs for lærlinger i Opplæringskontoret for små og verneverdige fag. 

Mange kurs er her i Osloområdet, men jeg har også besøkt Bodø, Kristiansand , Notodden, Bergen og Øystre Slidre og Lom. Det går en del tid til å planlegge og å reise hit og dit, og det blir noen ganske kjedelige kvelder på hotell. Mange av disse kveldene bruker jeg til å lese sakspapir og forberede møter, men i fjor ble mange stille hotellkvelder brukt til å skrive, lese og finskrive manus til det som ble Barbros sysaker.

Den skulle kommet i juli, men ble av ulike årsaker forsinka ( det kan vi komme tilbake til) og kom i november. Ganske lange måneder innimellom der, og et par - tre foredrag som skulle handlet om kunnskapen om klær ble omskrevet til å handle om broderi. 

Og hjemme? Her er det i tillegg til meg; høvdingen og hunden. Elskelige Ebba har vist seg å ha et særdeles behagelig lynne og godt sovehjerte, men har også blitt riktig så turglad. Og ikke noe gjør henne så lykkelig som når de håpefulle kommer hjem. Det er hyling og piping, tripping og hopping. Vi tobeinte gleder oss selvsagt også, men holder hyling og piping på et absolutt minimum:)

Og hva skal vi finne på i år? Jeg skal holde kurs, gå av som styreleder i Norges Husflidslag, skrive mer og legge en plan for arbeidsmengden framover og hvordan jeg skal jobbe.



mandag 27. november 2023

kursoversikt vår 2024

 


Bunad, brodering eller montering

På disse kursene jobber deltager med egen materialpakke og jeg gir personlig veiledning. Deltager må selv skaffe materialpakke med ferdig klippede deler, påtegna mønster på stoffet eller ha med eget mønster. De som skal brodere må ha broderiplansje og de som skal montere må ha med monteringsanvisning.

Deltager skal også ha med egne sysaker, som nåler, egna saks, tråd og lignende, samt symaskin hvis de skal montere. 

Asker husflidslag post@askerhusflid.no

mandager 10 - 14, oppstart 5.februar

mandager 18 - 21, oppstart 29.januar

begge disse kursene går deretter på følgende datoer: 12. og 26. februar, 11. og 18.mars, 8., 15., 22. og 29.april

Eiker husflidslag -  eikerhusflidslag@gmail.com

onsdager 18 - 21, oppstart 7.februar. Deretter 21.februar., 13. og 20.mars., 3., 10., 17. og 24.april

Bjerke husflidslag - bjerkehusflid@gmail.com

torsdager + helg, oppstart 29.februar. Deretter 14.mars, 6. og 7.april., 11. og 18.april. Torsdager 18-21, lørdag og søndag 10 - 16

Ullbroderi. nybegynner:

Her er det ingen krav til forkunnskaper. Jeg har med ferdig påtegna prøvelapp, med stoff, tråd, nål og plansje. Fullgjennomgang av sting.

Bærum husflidsforening post@baerumhusflid.no

tirsdager 18 -21, oppstart 30.januar, deretter 6. og 13.mars

Ullensaker husflidslag post@ullensakerhusflidslag.no

helgekurs 4.- 5.mai, 10 - 16 begge dager 

Sogn husflidslag husflidslagsogn@gmail.com

helgekurs 3.- 4.februar 11- 17 begge dager

Broderi og innføring i mønsteroveføring

Sogn husflidslag -

torsdag 4.apri, 12.- 14.april. Torsdag og fredag 18 - 21, lørdag og søndag 11- 17

Ullbroderi, litt øvet

Her bør du ha brodert litt før . Det er ihvertfall greit om du kan kontursting og har prøvd deg på enkel plattsøm.

Bærum husflidsforening

tirsdager 18 - 21, oppstart 23.spril. Deretter 30.spril og 7.mai

Ullbroderi nybegynner, med fokus på broderi på strikk

Lom husflidslag lomhusflid@outlook.com

Helg 27.- 28.januar, 10 -16 begge dager

Broderte bunadforklær

Lom husflidslag

Her tar vi mønster av eldre , broderte forklær og broderer nye. Slike forklær var svært vanlige i Ottadalen og det er gledelig at Lom husflidslag viderefører tradisjonen

To helger, 19.- 21.januar og 24.- 25.februar. Fredag 18 - 21, lørdag og søndag 10 -16


Dette er en komplett oversikt. Informasjon om pris, påmelding og informasjon om lokaler/mulighet for parkering fås hos det enkelte husflidslaget. Jeg vet det er ventelister på noen kurs, men har ikke full oversikt, så kontakt laget du vil gå på kurs hos og spør. Jeg har skrevet lagets e-postadresse slik at dere vet hvor dere skal henvende dere. Årsaken til at jeg ikke lenket til hjemmeside  er at noen lag er mest aktive på facebook og kan søkes opp der, men siden ikke alle har en facebookkonto har jeg valgt å ikke lenke dit. 

PS. Det er ikke alle lag som har oppdatert kursoversikten sin, men jeg begynner å få en del henvendelser så for meg er det enklest å legge ut nå.


Sees vi på kurs?



tirsdag 7. november 2023

Barbros sysaker - om kvinner, klær og kulturarv

 


Endelig er den her! Barbros sysaker - om kvinner, klær og kulturarv er ferdig innbundet og klar for å leve sitt eget liv. Etter måneder og år med skriving, sletting, omskriving, er boka endelig ferdig. Jeg har selvsagt lyst til å legge inn all tekst her. Nåja, det har jeg for så vidt hatt lyst til å flere måneder, men jeg nøyer meg med noen små avsnitt

Fra innledningen:

Hvor hadde vi vært om ikke en eller annen luring hadde oppfunnet nåla? Og hvordan ville klærne sett ut om vi ikke hadde sakser? Den tekstile kulturarven er full av navnløse helter, kvinner og menn som har gjort viktige oppfinnelser som bøyelige målbånd, graderte papirmønster og sømometer. Noen har pønsket ut apparatet som merker opp skjørtelengder og et geni har faktisk klart å oppfinne nupereller. Tenk så kjedelig verden ville vært uten disse nyvinningene, og tenk hvor lite påaktet de er i vår tid.

Vi har redskaper som alle kjenner igjen, og redskaper som ender som spørrekonkurranser i sosiale medier. For, hvor mange gjenkjenner en fileringsnål på første forsøk eller vet forskjell på fransk søm og indresøm? Mange vet hvor viktig symaskina var, men har du tenkt på at glidelåsen reduserte behovet for kammerpiker drastisk? 

Fra delen om redskapene som trengs for å sy og vedlikeholde klær:

Hvis du åpner et syskrin, vil du finne en salig blanding av mer eller mindre gjenkjennelige redskaper. Noen vil du dra øyeblikkelig kjensel på og andre vil du kanskje snu og vende på og undres hva slags torturredskap du sitter med i hendene. Av egen erfaring vet jeg at det kan være lett å bli grepet av ryddeiver og kaste gjenstander som fremstår som komplett unødvendige. Av egen erfaring vet jeg derfor også at det du trodde var en helt ubrukelig metallbit og mest sannsynlig en rest av en demontert maskin kan vise seg å være en særdeles nyttig, og dertil vanskelig å erstatte, sak som for eksempel en gimpegaffel eller en fileringsnål.

Mitt råd er derfor å ta vare på alt du ikke vet hva er og forsøke å finne ut hva det er, og hva det skal brukes til. Hvem vet, kanskje får du plutselig en helt ny hobby? Dette går jo helt på tvers av alle råd fra nåtidens guruer innen rydding og systematisering av hjem, men jeg velger å forholde meg til dette fra en håndverkers ståsted. Du vet aldri når du får bruk for en halv trykknapp eller 30 cm mellomblå sytråd. 



Og fra delen om plaggene og hvor viktig det er å ta vare på det du har i skuffer og skap:

Historiene om disse plaggene handler ikke om luksusliv, penger og høyt forbruk. Det er historiene om hjemmesydde plagg, og om plagg noen har ønsket seg og spart til. Det er plagg som forteller historier om mennesker, steder og hendelser.

Alle plagg har to historier. Den utvendige, synlige, som forteller om stoffkvalitet, størrelse, tidsperiode og bruksområde. Men vel så viktig er den usynlige historien om den eller de som har sydd eller strikket, brukt og tatt vare på plagget. Ved å gi liv til disse plaggene håper jeg flere kan bli inspirert til å se gjennom klesskapet med nye øyne og gå for gjenbruk. Noen av plaggene gir minner om stoffruller på lange disker og håndtering av stoff. Fingre som prøvende klyper, gnir mellom tommel og pekefinger for å se hvor mye det skrukker, holder opp mot lys for å sjekke om det er gjennomsiktig. Grundige beregninger av stoffmengde basert på stoffets bredde, mønstre og muligheten for å legge mønsterdeler begge veier. Andre plagg gir glade minner om å ønske seg, spare og vente på at noe kommer på salg, eller gleden over å åpne en gave som inneholder drømmeplagget. Noen plagg frembringer helt klare minner. Noen av disse klærne har jeg spart på, men den svarte kjolen jeg hadde på da jeg fikk vite at Synne hadde dødd i en ulykke måtte jeg kaste. Jeg klarte ikke synet av den, og hver gang jeg så den husket jeg den telefonen og kvalmebølgene som gikk gjennom meg.

 


Det tar tid å skrive bok, og det tar tid å gi ut bok. Og som vi alle vet er tid lik penger. Jeg har tro på denne boka ( jeg hadde tross alt ikke skrevet den hvis jeg ikke trodde temaet er viktig i dagens samfunn) og det har ført til at jeg har kjøpt opp deler av opplaget for å få boka ut. Det gjør at jeg har en del bøker å selge, så interesserte er mer enn velkommen til å kontakte meg i tillegg til Smøyg forlag. 



tirsdag 31. oktober 2023

om å testes i det man kan



Hva vil det si å testes i det man kan? Og innebærer dette at alle står og at dere i  nemnda noen ganger må legge dere på et veldig lavt nivå?

Denne kommentaren kom i etterkant av det forrige blogginnlegget, om svenner og svenneprøver, og er en naturlig reaksjon på noe jeg kunne spesifisert bedre. 

Vi kan ta det enkle først. Strykprosenten er lav, og det har den vært gjennom alle år.  Det skyldes ikke at nemndene gir lette og spesialtilpassa oppgaver som kandidaten surfer gjennom på, men rett og slett at de som velger å gå opp er svært godt forberedt. 

Så det litt mindre enkle, nemlig dette med å teste noen i det de kan. For hva betyr det og hvordan kvalitetsikrer vi god fagopplæring med et slikt utgangspunkt? I Norge har vi rundt 450 bunader, pent fordelt på bunader til kvinner og til menn. Noen er rikt brodert, andre har knapt nok en blomst. Noen er håndsydd fra innerst til ytterst mens andre er montert med en stor grad av maskinsøm.  I tillegg til selve monteringen har vi et utall små og mellomstore teknikker som trengs for å tilvirke bunader. Vi har strikking hekling, perling, påtegning, fingring av bånd, nuperelleslåing, knipling, filering, stiving av skaut. Vi har falding og folding, prikking og pikering, rogging og vipping og mye, mye mer. Bruken av teknikker varierer. Ikke bare fra landsdel til landsdel, men fra dal til dal. Eller fra bygd til bygd. Dermed vil også opplæringen innen faget variere og selv om to lærlinger får god og allsidig opplæring basert på VG3 læreplanen kan vi få to helt forskjellige svenneprøver. 

For eksempel vil en lærling på en systue med fokus på Hardangerbunad lære mer om perlebroderi, hardangersøm og å sy kantbånd rundt spissene på livet enn det en lærling i Gudbrandsdalen vil lære. Denne lærlingen vil antagelig lære spilesøm, prikkesting og sjattersøm som er teknikker som er mer utbredt i dette draktområdet. Slik kan vi forflytte oss rundt i landet og selv om noe er likt, som forståelse for bunadhistorie, kundebehandling og hms, vil det meste være basert på opplæring bedriften gir. Slik sett ville det vært enklere om vi hadde hatt tre bunader å velge mellom, men heldigvis har vi altså denne fantastiske levende variasjonen som gjør faget så spennende. 

Denne variasjonen er en viktig årsak til at formøtet er så viktig. Nemnda må kartlegge hva lærling ( eller praksiskandidat) har jobbet med innen faget og gi oppgave basert på dette. Og ja, noen ganger synes vi opplæringen har vært litt lite nyansert, men det tar vi med bedriften, ikke lærlingen. Hittil, i mine år i nemnd har vi faktisk aldri gitt nøyaktig samme oppgave to ganger. Selvsagt har flere fått samme hovedoppgave, håndsydd livkjole fra Gudbrandsdalen, er for eksempel noe mange har blitt prøvd i. De aller fleste må også vise detaljer av skjortemontering, og en eller annen form for broderi. Men kombinasjonen av hoved- og deloppgaver vil variere. 


En viktig presisering er at kandidaten må vise tilstrekkelig kunnskap til å kunne montere en bunad innen rimelig tid. Det er ikke nok å sy løse prøvelapper, hovedoppgaven skal vises på kunde. De fleste bunader kan ikke fullføres på seksti timer, men nemnda skal klare å sette sammen en oppgave som gir vurderingsgrunnlag og lar kandidaten vise hva han eller hun kan.