fredag 17. november 2017

Jakten på en prikkemaskin, del to

Husker dere innlegget Jakten på en prikkemaskin?
Jeg har ringt, sendt e-poster, søkt på nettet, vært sjarmerende, spøkefull, optimistisk og til slutt - lettere resignert. Det er rett og slett langt ( og lenger enn langt) mellom disse maskinene I tillegg er det enda lenger mellom prikkemaskiner i omløp.
Til slutt bestemte jeg meg for at gode gamle nål-i-vinkork fungerer helt fint til mitt bruk og når jeg ble spurt om jeg hadde fått napp lirte jeg av meg noe i retning av minimalt behov, dårlig marked og den som venter får se.
Og så, når jeg hadde resignert og vurderte å begynne å samle på proseccokorker ( eller cava og champagne) som har en ideell fasong for optimalt prikkegrep kom det en epost:

Hei. Er du fremdeles interessert i prikkemaskin. Jeg har en. Du kan nå meg på telefonså&så.

Om jeg er interessert? Hah, jeg var så aldeles skamløst, hoppende interessert at det ikke kan beskrives med ord. Og hvor var den? Jeg så for meg roadtrip til en avsidesliggende øy på Vestlandet eller deromkring og farefull ferd på vinterglatte veier. Men neida. Tretti minutters kjøretur og jeg var den lykkelige eier av en prikkemaskin. Først var selger bortreist, så dro jeg til Raulandsakademiet og deretter var jeg  opptatt to kvelder. Men på onsdag gikk kabalen opp.
Nå står den nyoljet og med ny drivsnor ( ok, jeg vet ikke hva det heter men det får hjulene til å gå rundt og det er en snor) på kjøkkenbordet. Jeg skal prikke jevne streker og svake buer og ser lyst på livet.
Og ja, jeg må finne et sted den kan stå...kjøkkenbordet er ikke noe blivende sted.

   

  

Når maskina blir slått på begynner nåla å gå opp og ned og prikker hull i kalkerpapiret. Jeg må fremdeles påføre farge på stoffet etterpå, men selve prikkingen vil ta kortere tid ( etterhvert). Heldigvis kan jeg stille inn hastigheten...inntil videre snegler jeg meg avsted.

PS.
Jeg er av de som blir tett knyttet til gjenstander og prikkemaskina har derfor fått sitt eget navn. Det blir liksom så upersonlig å bare kalle henne prikkemaskina. Vi har prøvd ut litt forskjellig, Ulrikke og Fredrikke ble vurdert, likeså La Macchina helt til jeg kom på at det vel betyr bil og ikke maskin. Nå heter hun Ulla. Jeg tror vi skal bli gode venner.

onsdag 15. november 2017

Verdien i en strikket klut


Dette innlegget skrev og publiserte jeg i desember 2014, men det er like aktuelt i dag. Nå legger jeg det ut før selve sesongen for julemesser starter og oppmuntrer både de som selger og de som kjøper om å tenke litt på tiden det tar å utføre håndverk av god kvalitet.

Tidligere i vinter var jeg på en ganske liten julemesse hvor åtte-ti eldre damer satt ved hver sin del av langbordet og solgte håndarbeid og julebakst. Lusekofter, raggsokker, trekk til vinkartonger, selbuvotter og det som tydeligvis er årets "greie" - kluter.
Det meste var pent. Det kunne muligens vært litt mer farge på noe og litt mindre farge på noe annet, men alt i alt var det god kvalitet og pene fargekombinasjoner. Og billig. Skremmende billig.

En strikket klut, 20*20 cm , kostet femti kroner. Det er vel ikke så ille, tenker du kanskje, det koster det samme på kjøkkenbutikker og sikkert enda mer i de definert kule interiørbutikkene.
Men vet du, femti kroner er ille.
Værsågod - her har du forklaringen:


  

Kluten på bildet veier 35 gram og det er 50 gram i et standard garnnøste.
Vi kan for enkelthets skyld si at du får tre kluter av 100 gram bomullsgarn. De fleste som strikker til slike messer handler i butikk, ikke direkte fra leverandør, og betaler full pris.
La oss si at strikkersken kjøper rimelig garn, 15 kr pr. nøste. For 30 kroner får hun 3 kluter, og har altså materialutgifter på 10 kroner pr. klut.
Da har vi 40 kroner igjen av utsalgsprisen. 40 kroner som skal dekke arbeidstid og mulig fortjeneste.

La oss ta utgangspunkt i hva en ansatt på systue kan forvente å få, hvis han eller hun har svennebrev eller tilsvarende kompetanse; 165,- kroner timen eller 2,75 i minutter.
Ja, det er vel ikke så ille, tenker du, men hvis klutstrikkersken skal forholde seg til den timelønna har hun ikke særlig god tid på seg pr. klut. Faktisk har hun i underkant av femten minutter på seg til å legge opp, strikke, skjøte garn, felle av og feste tråder.
Tror du det er mulig? Eller er det mer sannsynlig at dette tar en, kanskje to timer og at timelønna er rundt 20 kroner? 

Jeg synes det er trist at vi, i et samfunn hvor stadig færre bruker tid på håndarbeid, fremdeles er villige til å bruke mer penger å¨masseproduserte og maksinelt fremstilte importvarer enn på håndverk. Kanskje er det de eldre damene som i sin bekjedenhet har skutt seg selv i foten med en limpistol, men samtidig vet de, like godt som vi, at om prisene blir skrudd opp forsvinner kundene.

Men; om vi sier at det tar en time å strikke en klut og setter pris basert på timelønn og materialer ender vi på en utsalgspris på rundt 180,-. Det er antakelig mer enn de fleste av oss er villige til å betale for en klut. Men  kanskje flere ville strikket selv? Da ville det jo i det minste lønne seg med litt egeninnsats.


Jeg forstår ikke hvorfor den turkise, håndstrikkede kluten med mønster bare skal koste fem kroner mer enn den røde som definitivt er produsert på fabrikk med dertil egnet maskinpark.  

Forstår du det? 


PS. Selvsagt handlet jeg, både kluter og raggsokker. Men jeg sa også, til samtlige damer jeg handlet av, at de burde sette mer pris på seg selv. 


tirsdag 14. november 2017

Tiddelibom

     

Den første snøen her hjemme...Og jeg kjenner roen senke seg når jeg ser ut på det hvite, virvlende som laver ned.
Helt til jeg begynner å tenke på at jeg trenger nye vintersko, det er seksten dager til første desember,
jeg skal en tur inn til byen etterpå og der regner det sikkert og hvor glatt blir det i overimorgen når snøen har smeltet og gjenoppstått som tynn, tynn is?
Hm, hva skjedde med å leve her og nå?

Heldigvis har jeg ihvertfall tre nye luer å velge mellom.


mandag 13. november 2017

Introduksjon til ullbroderi

   




Jeg skulle ta en hel masse bilder underveis,  stemningsfylte detaljbilder av broderende hender, påbegynte broderier, kreativt kaos på arbeidsplassene, morgensol over snødekte fjell og fotspor i snø. Jeg skulle lage små rapporter underveis, om de første kjedestingene torsdag kveld, plattsøm før lunsj og sjattersøm på glad mage ( det er strålende servering på Raulandsakademiet). Jeg skulle ta bilder av de andre kursene og vise det fine mangfoldet vi opplevde i helgen. Men gjorde jeg det? Neida....jeg holdt kurs.
Åtte ivrige damer har sydd seg gjennom kjedesting, kontursting, leggsøm, franske knuter, grunnsøm, plattsøm og sjattersøm. Vi har snakket om både det ene og det andre, sprettet opp for lange sting pg for korte sting og sett hvor mye en runde med strykejern kan bety. Jeg har brodert minst av alle, og kom hjem med alvorlige abstinenser i går kveld. I morgen skal jeg helt klart brodere i flere timer.



 For meg er det viktig å legge vekt på en positiv opplevelse og at det å brodere skal være hyggelig og avslappende, ikke bare mas og evinnelig opplukking av skjeve sting. På begynnerkurs syr vi og så blir det bedre etterhvert. Det å komme igang, få en flyt i arbeidet og oppleve mestring gir et bedre resultat på sikt enn om vi sitter og filer og filer på perfekte sting på første stilk.



Snø var det også...kan man be om mer? Bare veier kanskje? For å si det sånn - det var ikke noen umiddelbar fare for fartsbot da jeg kjørte hjemover. Jeg ville hjem.



Og heldige meg- jeg skal holde kurs på Rauland neste år også. Datoer og mer info kommer når alle detaljer er på plass. Hva synes dere forresten, kunne det være en idè med en oversikt over kursene mine i sidemenyen her på bloggen?

torsdag 9. november 2017

valgets kval

     

Samme motiv, ulike farger.

Om noen dager kommer de ferdige variantene, så får vi se hvilken som er finest.




mandag 6. november 2017

Broderikurs

  






Fredag prikket jeg mønster, klippet stoff i riktig størrelse og la alt i pene stabler.
Søndag stengte jeg meg inne på vaskerommet med åpent vindu og tegnet på i to timer.
Modeller er brodert, farger er sortert og tråder telt opp.
Og til helgen er det Innføring i Ullbroderi på Raulandsakademiet.
Rett etter helgen kommer det litt flere bilder, og stemningsrapport. Og ja, jeg er veldig heldig som får lov å holde slike kurs og møte så mange hyggelige og engasjerte mennesker.



fredag 3. november 2017

morgenstund ( med lo i munn)


Jeg har bestemt meg for å gjøre noe med garnlageret mitt.
Vanligvis innebærer dette å sortere garn etter tykkelse og kvalitet og sette opp en liste over hva jeg mangler for å kunne strikke noe av det jeg har liggende.
Nå skal jeg ikke være så naiv. 
Hvis jeg har nok til en lue skal jeg strikke en lue, ikke et skjerf eller en genser.
Hittil går det aldeles glimrende. Jeg har strikket tre luer, som ingen vil ha,
 og vurderer å belønne meg selv med fire nøster ubleket finull for å lage en stripegenser.
Ideen er at jeg da kan kvitte meg med umåtelige mengder små restenøster.
Problemet er at jeg antagelig går tom for minst en farge underveis og må supplere enda en gang, og så er det på`n igjen. 
Hmmm, kanskje jeg ender med stripevotter i babystørrelse? Som Jensemann og spekefjøla, bare i tekstil utgave...

Jeg skal ihvertfall ikke strikke fingervanter. 
Da jeg jobbet i garnavdelingen i Møllergaten kom det en dag en godt voksne dame inn og trengte hjelp til felling ( og opplegg ) til fingrene i en vante. Hun var relativt oppskjørtet og frustrert og snakket på inn- og utpust og skjønte ingen ting. Det gjorde ikke jeg heller, men jeg kom rett og slett ikke til orde. Heldigvis snakket hun seg selv fram til løsningen og takket meg hjertelig for all god hjelp før hun tok med strikketøyet og gikk igjen.'
Jeg hadde alltid litt dårlig samvittighet når hun var innom etter det, hun trodde faktisk at jeg hadde hjulpet henne og var utrolig takknemlig. 




torsdag 2. november 2017

Wuthering heights - det tapte manuskript


Neste år fyller boken Stormfulle høyder 200 år.
 I den anledning har den britiske kunstneren Clare Twomey tatt initiativ til å gjenskape
the lost manuscript ved å la besøkende til The Bronte Parsonage skrive hver sin linje fra boka i en spesiallaget bok som skal oppbevares i museet for ettertiden.

Jeg hadde ikke hørt om prosjektet før vi besøkte The Bronte Parsonage, og skjønte ikke hvorfor folk plutselig begynte å stimle sammen i dannet engelsk kø. Da jeg fikk spurt meg litt rundt og lest oppslaget på veggen syntes jeg først det var litt merkelig - hva var vitsen i å sitte der og skrive en linje hver i en håndlaget bok? Helt ærlig, jeg syntes det var litt teit. Men så er det noe med denne følelsen når alle andre stimler sammen og venter på tur...Så ja, jeg stilte meg i kø jeg også, satte meg pent på plass, fikk vakten til å ta det obligatoriske bildet og skrev mine ord fra Wuthering Heights.

Og etterpå er jeg glad jeg gjorde det. Det er noe så uendelig fascinerende over søstrene Bronte, deres korte liv og store forfatterskap. Og broren, som liksom aldri tok helt av.Hvordan var det å være Branwell Bronte og være omgitt av så mye kreativ skriving? For tiden leser jeg en biografi om familien, men det går i rykk og napp og jeg blir jevnlig minnet på min manglende entusiasme for litterær analyse på videregående ( eller som jeg kalte det - slakting av åndsverk).



     

Gjengen, de fire søsknene som vokste opp. 
Jeg tror de hadde det ganske fint sammen selv om de ser litt olme ut hver.


Prøver å se dypt andektig ut samtidig som jeg ignorerer telefonen som vibrerer frenetisk i veska ettersom reisefølget hadde gått i forveien og lurte på hvor jeg var blitt av.


Klærne var fra en BBC-serie om familien Bronte. Husker dere forresten hvordan NRK pleide å sende engelske serier i romjula? Jeg tror det var en om Anne Boleyn, og en som het The mill on the Floss? Jeg synes absolutt NRK burde anskaffe denne serien og sende den i romjula.




Jeg har fremdeles, selv om det begynner å bli noen måneder siden besøket, ikke helt klart å finne den kunstneriske betydningen av prosjektet. Men, jeg har skjønt at jeg ikke trenger forstå det  helt og fullt, det holder med opplevelsen og tankene den har satt i gang. Og å reflektere over hva som er kunst kan være utfordrende nok. Og best av alt - jeg ble skikkelig inspirert til å lese Stormfulle høyder om igjen.


onsdag 1. november 2017

Ta en potet








Altså, når du har vært hjemme i Barndommens dal og fått med poteter:)

Og finner denne midtveis nedi posen -
det er stas.




tirsdag 31. oktober 2017

Sånne små og fine og litt sære teknikker






        

For en ukes tid siden var jeg og syv andre damer på kurs i regi av Lom Husflidslag og lærte om Trykkty. Altså, blokktrykk på stoff.
Teknikken har vært utbredt blant annet i Nord-Gudbrandsdalen og Trøndelag og ble brukt både på klær og på duker. Prinsippet er enkelt; du trenger en (eller) flere trykkblokker, egnet maling og tekstil. Og så trykker du i vei.
Nåja, det skal jo bli jevnt og pent...du skal få malingen jevnt fordelt på trykkblokka og du skal flytte blokka rundt på stoffet slik at motivene går opp uten at skjøtene synes.
De to flinke lærerne som hadde tatt turen over fjellet fra Lesja viste og forklarte, de hadde med gamle og nye skatter og var flinke og tålmodige. Og tro meg, selv om grunnprinsippene er mulige å forstå på en helg så ligger den der stakken i trykkty ganske langt fram i tid - her må det øves ( og øves).

  

Jeg er så glad for å bli kjent med flere av disse smale, små teknikkene som har eksistert rundt omkring i landet. Vi har sånn en fantastisk kulturarv å øse av, så mange lokale innfallsvinkler og så mye tekstil historie som må ivaretas.
Derfor er det så viktig med lokale ildsjeler, husflidslag og studieforbund som setter opp kurs og bidrar til økt kursvirksomhet. Jeg er derfor, som mange andre, skuffet over årets forslag til statsbudsjettet. Det hjelper ikke å heie på frivillighet samtidig som det kuttes i økonomisk støtte. Å jobbe frivillig er ikke det samme som å måtte betale for å bidra og det vil bli resultatet for mange aktører hvis statsbudsjettet blir vedtatt.
Så kan man selvsagt spørre om det er viktig å opprettholde kunnskapen om stofftrykk, eller kurvfletting, smøygbroderi  eller andre små og smale teknikker. Og ja, det er viktig. For det første fordi kunnskap og tradisjoner bør ivaretas, men også fordi kurs er viktige møteplasser. Det ser jeg både når jeg er kursdeltager og kurslærer - det sosiale er en viktig del av læringsprosessen og mye hyggeligere enn en video på YouTube.

Jeg kunne skrevet mye mer om dette, men siden foreslåtte kutt i støtten til studieforbund dessverre ikke er en helt ny hendelse nøyer jeg meg med å lenke til et innlegg jeg skrev ved en tidligere, lignende anledning. Og så håper jeg det blir tildelt nok støtte til å sette opp riktig mange spennende kurs i både nye og gamle teknikker neste år.

fredag 20. oktober 2017

Om å bruke, ikke kaste



I går kveld var jeg nesten ferdig med et strikketøy, men jeg manglet en kontrastfarge til avslutningen. Den riktige fargen fant jeg etter litt leting; et velourgarn kjøpt på salg på Husfliden mens den lå i Møllergaten 4.
I forgårs klippet jeg deler til et bunadliv. Mønsterdelene tegnet jeg opp på rullen med mønsterpapir som jeg kjøpte mens jeg gikk på søm i 1989 og stoffet klippet jeg med oldemors skreddersaks.
Og slik går det. Når jeg er på kjøkkenet bruker jeg noe gammelt og noe nytt, jeg har bruksgjenstander som får luftet seg ganske ofte og andre som blir lagre i kjellerbod og brukes hvert jubelår. For ja, det kan være kjekt å ha tre like kakeformer når jeg baker tropisk aroma og vil være effektiv, og det kan jo hende jeg får lyst til å bake rosettbakkels med mormors former.
Jeg liker å ha småkaker på fatet etter bestemor og det er vel ikke opp til meg å kaste de første pepperkakeformene til ungene?
Jeg liker å ha det ryddig, men jeg liker også å ha et hjem som fungerer i den forstand at det jeg ønsker å lage kan gjennomføres uten at jeg må låne hos naboer eller venninner eller må løpe og kjøpe.

For meg handler ikke gjenstander om statussymbol, zen eller trender. Det handler om historie, kjærlighet og bruksverdi. Selvsagt har jeg rene pyntegjenstander også, og den samlingen kunne jeg sikkert slanket betraktelig, men hvorfor? Vi har aldri kjøpt hemningsløst, vi har en kasse med julepynt og vi har generelt lite pynt og nips ( med vagt forbehold om at andre i husstanden har et noe annet syn på den saken..).


For meg blir den ryddebølgen som feier over landet nå nesten usmakelig. Rydde er fint, sortere er fint, men at alt som ikke er i daglig bruk skal kastes eller gis bort - det sliter jeg med.
Selvsagt trenger ikke alt ligge på stuebordet hele tiden, men jeg tror på viktigheten av å ha bruksgjenstander tilgjengelig.
Det kan komme en dag der det er kjekt å kunne sy i en knapp, du kan trenge en ekstra liten stjerneskrutrekker eller det kan være behov for noe helt annet, noe du alltid har hatt liggende.
Ungene kan komme hjem og ville klippe, lime, sy eller strikke. Det kan faktisk hende at du også plutselig får uimotståelig lyst til å lage noe, noe som ikke medfører at du må til en overpriset hobbybutikk og kjøpe et pastellfarget DIY-kit.



Og dette er den rent praktiske delen behovet for å lage, skape og leve. I tillegg er det faktisk lurt å være selvhjulpen, det er fryktelig tungvint å måtte hente inn ekspertise hver gang noe må ordnes. Og om du først skal søke deg fram til en som kan sy i fire knapper eller låne deg et muffinsbrett etter normal leggetid så er det overveiende sannsynlig at det blir hverken knapper eller bakst neste morgen.

Så har vi den historiske biten. Og nå tenker du kanskje hva, hæ - mine ting er jo ikke noe spesielt. Dette er jo helt vanlige ting, kjøpt i butikk, brukt og utrangert. Nja, er du nå så sikker på det?
Hva synes du selv er fint å se i museer? Det som har vært i bruk og er preget av det, eller glatte upersonlige pyntegjenstander som ikke kan fortelle noe som helst om et levd liv?
Og her vil jeg også nevne bunadene våre. Mange er basert på gammelt draktmateriale, mer eller mindre godt bevarte plagg som har blitt studert og enten rekonstruert eller bare brukt som utgangspunkt. Hvor hadde vi vært i dag om formødrene med hard hånd kastet alt som var slitt, for lite, umoderne eller av andre årsaker ikke lenger i bruk?
Jeg har ingen klær på loftet som egner seg til  rekonstruksjon, men jeg er glad for å ha jakka fra mormors forlovelsesdrakt, oldemors New Look-bluse og mors og tantes klær fra KristiAneVev. Kan jeg bruke det? Tenåringen har akkurat vært og hentet en genser jeg strikket for 21 år siden og til sommeren planlegger hun besøk på loftet i Barndommens dal for å se om det er noen retroskatter fra min ungdom der.
I tillegg har jeg en koffert med tantes stoffrester fra seksti- og syttitallet og enda flere stoffrester fra en av hennes venninner. Og jeg vet at enhver ryddeguru ville flyktet skrikende ved synes at skuffen med bånd og pynteblomster...



Hva skal jeg med alle disse tingene? 
Knappene, glansbildene , perlene og kakeformene?
Trenger vi alt verktøyet i garasjen og boden eller kan vi rydde plass til et rom for yoga?
Vil vi noensinne få bruk for alt sammen?
Jeg vet ikke. Men jeg er oppdratt til å ta vare på ting. Jeg er vant til å fikse og reparere, lappe og sette i stand. Det er en del av min historie, og den kan jeg ikke ivareta i et hus kjemisk fritt for ting som kan komme til nytte eller som har en viss affeksjonsverdi.

PS. 
Jeg rydder, jeg gir bort bøker, slanker garnlager og bruker gammel sytråd som tråkletråd. 
Det handler ikke om å gnukke og gni og ikke bruke, men det handler om å vite hva man har og bruke det istedenfor å kjøpe nytt.

tirsdag 17. oktober 2017

stjernehimmel



Grunnsøm, kontursting, primhull, korssting, franske knuter og leggsøm


Utfordringen var i utgangspunktet å unngå blomster og hjerter. 
I tillegg velagte jeg å styre unna rosafargene mine og holde meg til sølv og blåtoner.
Det begynte med konturene av en stjerne og så har jeg jobbet meg utover.

  

Nå tror jeg at jeg er ferdig, 
men broderiet ligger lett tilgjengelig slik at jeg kan putte inn en stjerne her og der
hvis jeg føler for det.
Hva det skal bli?
Nei si det...
Enn så lenge sier jeg som Lisbeth, Junibackens Pims - det er en salighetsting



jeg synes det er hyggelig å bruke de tradisjonelle stingene i nye sammenhenger.

Hva synes du?