tirsdag 24. april 2018

Vårstemning



Altså...det er sol, det er vår, det lukter vanvittig lekkert overalt og alskens artigheter dukker opp på de mest utspekulerte steder. I går fant jeg en brødskalk bak syrinene og noe lukter forlokkende bak tujaen mot naboen. Jeg tror faktisk at dette er den aller, aller beste tiden på året.
Jeg har ikke noe i mot snøen altså, ihvertfall ikke så lenge det blir måkt opp gangstier. Kan dere tenke dere noe verre enn å måtte sette seg på huk med nysnø til langt oppover de bakre ekstremitetene? Sånn rent bortsett fra når du krøker deg sammen på skaren og så brister skaren akkurat i det, ja du vet. Huff. Nei. Takke meg til barmark. Trygt og godt og stødig. Ingen ydmykende seanser med tørkerull i ettertid.
Nei, tenker ikke mer på det.
For nå er det vår og sol og bare brosteiner. Og hver morgen tripper jeg ut i verden. Jeg strekker meg fremover og bli laaaang og så drar jeg meg bakover og har høy hale og er sååå lekker. Og så kikker jeg bort til naboen og blunker til reven som sitter i vinduet der og så sier jeg se på meg, jeg kan hoppe og rulle og danse og tulle.
Og så tenker jeg i mitt stille sinn at selv om jeg ikke akkurat er noen fryktinngytende vakthund eller jakthund så kan jeg i det minste yppe meg noe voldsomt så lenge reven er trygt forvart innendørs.
Hva som skjer den dagen Mikkel hopper ut av vinduet eller kommer seg ut av buret bak huset tenker jeg ikke på. Akkurat den bekymringen tror jeg matmor har full kontroll på. Eller om hun ikke har full kontroll så tror jeg ihvertfall hun har tenkt ut en hel del mulige løsninger.
Og så bjeffer jeg litt på den der sangen, hvordan var den nå igjen; og reven raska over isen? Eller raska den over grisen? Eller overraska den grisen?
Nei, jeg tror jeg tripper inn og sover videre.


XOXO Laika




PS
Jeg er helt sikker på at livskvaliteten til både meg og reven hadde vært minst like fin om han bodde i et noe mer naturlig habitat og jeg kunne være enerådende i svingen vår.


lørdag 14. april 2018

Om bunadsøm



Jeg vil begynne med å takke for alle tilbakemeldingene jeg fikk på det forrige innlegget.
Det er et innlegg jeg har brukt mye tid på. Ikke bare å skrive det, men også å tenke på det og vurdere om temaet er noe jeg vil sette ord på. Siden jeg gjerne uttaler meg om viktigheten av å produsere bunader i Norge og unngå Kinabunader var jeg usikker på om dette ville være å bite meg selv i nesa. Jeg så for meg hylekor og motbør, og var lettet da det viste seg å ikke stemme.
Ja, noen er uenige. Noen synes jeg antydet for høy timelønn. Noen skriver varmt om hyggen og kosen. Noen fokuserer på kulturarv og gleden i å ivareta en viktig tradisjon.

Bunadsøm og lønn er et vanskelig tema å diskutere ettersom det er sterke tradisjoner for å sy hele eller deler av antrekket selv. Ingen forventer at en bestemor som syr til dattersønnen skal ta full timepris, eller at en bestefar som fingrer hosebånd til hele slekta skal se på dette som næring. Det å sy bunad er for mange hygge, kos, rekreasjon og hobby. For disse menneskene er inntjening et ikke-begrep. Imidlertid er disse tradisjonsbærerne med på å holde lønnsnivået nede. Ikke fordi de ikke tar seg betalt, men fordi de sjelden eller aldri snakker om tiden det tar. Og her er min oppfordring til dere som syr som hygge og hobby; ha et øye på tidsbruken og fortell gjerne til den glade mottaker hvor lang tid du har brukt. Det vil være med på å gi en forståelse for arbeidet som ligger bak hælfellinger, nupereller, uttrekksøm, piperynking og indresømmer.
Og forøvrig - jeg er veldig, veldig glad for alle som syr selv altså. Det er en viktig del av kulturarven og dere ivaretar en fantastisk tradisjon. Jeg ber dere bare om å være litt oppmerksomme på tidsbruken og formidle dette videre for å gi et innblikk i verdiene dere skaper. Og selvsagt, om det føles ufint og frekt å si hvor lang tid du har brukt, skriv det på en lapp eller i dagboka, nevn det en gang det passer seg. Du trenger ikke si det ved overleveringen, bare nevn det en gang. 

Du lurer kanskje på hvorfor dette er viktig? De fleste av oss er oppmerksomme på at håndarbeidsopplæringen i skolen var bedre før, og det gjør at antall mennesker som tilvirker bunaden sin selv antagelig vil synke. Hvis vi skal beholde den gode tradisjonen med bunadbruk må da flere kjøpe bunad og hvis disse kundene ikke har noen forståelse for tiden som ligger nedfelt i en bunad kan vi heller ikke forvente særlig stor betalingsvilje. Det er stor forskjell på å betale for noe du vet tar tid å fremstille og noe du tror "gud og hvermann kan svippe sammen fra godstolen ". Ok, det siste er satt litt på spissen men vi må begynne å fremsnakke tekstil kulturarv.

Så var det det med lønna. Jeg antydet industriarbeiderlønn på 248,- timen, noe som ble påpekt var i meste laget. Men hva skal man forvente å tjene? Det er vanskelig, eller rettere sagt umulig å forvente full lønn for de timene som går med til å brodere en bunad, men samtidig hvorfor skal denne tiden  skal være mindre verdt enn tiden til enkelte andre yrkesutøvere med svennebrev og år med kompetanse. Er det fordi det her utøves et tradisjonelt kvinneyrke, og noe mange fremdeles oppfatter som allmennkunnskap? Vil det snu? Vil brodering av bunad en gang i fremtiden bli så høyt verdsatt at noen kan leve av det? Og hva skal vi i såfall gjøre for å komme dit,  hva må vi gjøre for å heve håndverkets anseelse? Er det nok å vente og se, eller skal vi bare puste dypt inn, se anerkjennende på hverandre og hverandres arbeid og bli enige om at tid er penger?

Det er mange spørsmål og enda flere svar.

PS.
Noe annet som ble kommentert flere steder var behovet for kurs. Det kommer jeg tilbake til i et eget innlegg.

onsdag 11. april 2018

Hva vil du betale?





For meg er bunad en viktig del av vår norske kulturarv og en tradisjon jeg er stolt over å være med og ivareta. Jeg broderer og monterer, jeg syr om og reparerer. I tillegg holder jeg kurs i brodering og montering slik at andre kan sy som hobby og kanskje etterhvert utvide til å ha bunadsøm som inntektskilde.
For meg blir denne kulturarven forringet ved den utflaggingen bransjen opplever og i mitt stille sinn skulle jeg ønske vi kunne beholdt all produksjon innenlands. For ordens skyld vil jeg tilføye at jeg med produksjon mener brodering og montering av bunader og skjorter. Produksjon av enkelte stoffer, bånd og tørklær har alltid blitt importert og er dermed del av en annen kulturarv, nemmlig handelen og kontakten med omverdenen.
Men er dette gjennomførbart?  La oss se på noen eksempler:

Jeg har akkurat sydd om en barnebunad til en fireåring. Kjempesøt jente, kjempesøt bunad. Foreldrene oppdager at de trenger en ny skjorte og lurer på om jeg kan hjelpe. Nå er det høysesong, og jeg har ikke de ekstra timene så jeg sender dem til en forhandler. Forhandler tar 750,- for en skjorte som er produsert i Baltikum, av et norsk firma som har fabrikk der. Om denne skjorta hadde blitt sydd på norsk systue ville den kostet 2500.
Ville du betalt det for en skjorte til et barn i vekst?

Jeg blir spurt om å brodere en Nordlandsbunad.Hvis jeg skal lønne meg selv som en industriarbeider fortjener jeg 248,- kroner i timen og det tar ca 80 timer å brodere en Nordlandsbunad ( omtrentlig anslag). Da ender vi med en pris på 19840 for broderingen alene, og hvis dette skal formidles via en forhandler kan vi ihvertfall doble dette beløpet.
Ville du betalt det for å få brodert en bunad, altså Stakk, liv og løslomme? Brodering av skjorte og montering av hele bunaden inkludert forkle og knytting av frynser på sjal kommer i tillegg. 

Jeg blir spurt, men takker nei til å brodere en bord til et forkle til Hardangerbunad. Jeg sier nei fordi dette er en altfor stor jobb til at jeg kan påta meg den, noen sier at en slik bord tar nærmere 280 timer.  Med industriarbeiderlønn vil det koste 69440 i ren lønn. Hva den ville koste hvis det ble brodert på en systue med verkstedpris kan du jo tenke deg.
Ville du betalt det for en brodert bord som etterpå skal felles inn i et forkle og kantes med hullfald ( noe som også tar tid)?


Brodering har tradisjonelt blitt utført av kvinner og mange bunader har blitt brodert av familiemedlemmer som hverken har telt timer eller penger. Mange bunadbrukere aner rett og slett ikke hvor lang tid det kan ta å brodere en bunad og blir bleke om nebbet når jeg forteller stilkene på stakken til en Nordlandsbunad tar ni timer. De vet ikke at livet til en festbunad fra Gudbrandsdalen kan ta tre fulle arbeidsdager eller at det er mange tusen korssting på det beltet som ved første anledning erstattes med et skinnbelte med sølvstøler. Og hvordan kan vi da forvente at de vil betale?
Hvordan skal de forstå at ønsket om et visst antall tusenlapper for en jobb ikke er motivert av griskhet men av et helt legitimt ønske om timelønn?
Hvis vi skal flytte all produksjon tilbake må vi enten være villige til å øke prisene drastisk eller forvente at noen er villige til å jobbe for en brøkdel av normal minstelønn. Jeg personlig tviler på at noen av disse løsningene er gjennomførbare.

Jeg ønsker en god debatt om norsk bunadproduksjon og norske bunadtradisjoner velkommen, men vi må også være oppmerksomme på at problemet ikke er så svart-hvitt som inn- og utland. For å opprettholde en levedyktig bunadtradisjon i Norge må vi kanskje innse at noen deler av bunadene må produseres i utlandet og så får vi heller jobbe for åpenhet om dette og mot snikproduksjon og kopiering av andres åndsverk. For meg ligger det store problemet der - leverandører som skamløst kopierer andres produkter og fremstår som noe de ikke er - nemlig fagfolk.




mandag 9. april 2018

På slutten av dagen



Jadda...når du bare skal sy sammen det livet du sprettet opp i går før du pakker sammen arbeidsdagen. Og alt er fint og lydboka spennende og problemet oppstår når du skal henge livet på en henger slik at det første du skal gjøre i morgen er å sy sammen stakk og liv... Da blir det en ekstra time på systua...Og så kan du alltids tenke at kanskje det hadde vært urt med en liten kaffepause underveis...

Akkurat dette skjer ikke så ofte, men noen ganger er avstanden mellom hode og hender ekstra lang og da kan uforutsette sammensyinger oppstå.

PS.
Jeg har hørt på Ken Folletts fantastiske triologi om forrige århundre. Hvis du ikke har lest/hørt denne så har jeg et godt råd - begynn på den så fort som mulig. Hva jeg selv skal høre på nå er jeg litt usikker på så tips om historiske mursteiner mottas med takk.

fredag 6. april 2018

Fredag




Broderirammene henger stort sett til pynt og inspirasjon ( alternativt irritasjon når de faller ned fra veggfestet) men noen ganger er de kjekke å ha. Som for eksempel når jeg syr den gule og oransje borden på Ørskogbunaden fra Sunnmøre.
Nå er livet ferdig brodert og henger prøveklart på systua. Forkleet mangler litt gull, og veska er hva man kaller påbegynt.
Men nå er det helg, sola skinner og jeg skal ut og spa. Her er det bare å hjelpe til med snøsmeltingen hvis vi skal ha bar plen til midten av mai.

God helg:)


onsdag 4. april 2018

happy dog



Ok, i går spiste matmor og storesøs middag mens jeg lå på gulvet og skalv som et aspeløv. Så da fikk jeg mat før matmor reiste på møte. Så kom matfar hjem og spiste middag mens jeg lå på gulvet og skalv som et aspeløv. Så da fikk jeg mat.
Nå ligger jeg på sofaen og vurderer å skifte navn til Vandrende Vom mens jeg lurer på hvorfor jeg åt alt med en gang, begge gangene...kunne jo spart litt til i dag tidlig...

xoxo Laika

( enkelte andre må huske å gi beskjed når jeg har fått mat)





torsdag 22. mars 2018

Sunnmørsforkle

  

Noen ganger broderer jeg rammen rundt først, andre ganger har jeg brodert småmotivene først. Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle brodere meg helt ferdig med hovedfargene først, altså rød nummer en og rød nummer to.
Og det har jeg virkelig angre på underveis...for det ble riktig så kjedelig. På et tidspunkt måtte jeg bare skifte taktikk og snike inn blå nummer tretten og rosa nummer fem for å få litt variasjon. Ikke virker det som om arbeidet vokser heller, for det er ikke et eneste ferdig motiv ( bortsett fra konturstingene nederst, de syr jeg alltid først for å varme opp)
Men nå gjenstår bare fire cm med rød nummer en og så kan jeg kaste meg over alle de andre fargene og fylle inn. Gjett om jeg gleder meg.

Her er det sol og den lille lystige forflytter seg etter solstripene på gulvet. Eneste problem er når den beste solstripa går tvers over en dørstokk...Hvis Laika fikk bestemme hadde huset vært rensket for slike ubehageligheter.

fredag 9. mars 2018

Innføring i ullbroderi

  

Det er tid for helgekurs, innføring i ullbroderi, og materialpakkene ligger klare på systua.
Vi skal sy stjerner i grunnsøm, slike som på bildene, og ellers hygge oss med plattsøm, sjattersøm, kontursting og litt av hvert annet.

I tillegg inneholder helgen navnefest for grandnevø, kakebaking og knytting av knuter. Det gjenstår omtrent 300 knuter på Nordlandssjalet og jeg begynner å glede meg veldig til det er ferdig. Og sikkert bittelitt tid foran tv-en.

Ja, jeg er helt sikker på at dette blir en fin helg.

Enn du, har du noen fine helgeplaner?




onsdag 7. mars 2018

Vinterkveld



Du vet, når du har holdt kurs i samme lokale i en del år, dagtid, kveldstid og helger, og du trives så godt at du ikke tenker over at det tidvis er svinekaldt og ganske ofte stemningsfylt skumt innendørs...og du tror du kommer til å savne dette stedet noe så inderlig fordi det har vært så fint der og du har møtt så mange fine mennesker der og hatt det så godt...og du må ha en stille stund alene der siste kurskveld og klappe litt på veggene og si takk for laget lille, snille Ut-i-Solenstue...
Og så flytter husflidslaget inn i hovedhuset på prestegården og der er det så lyst at jeg glemte å slå på taklampene en solfylt formiddag. Det er så stabilt varmt at jeg har måttet droppe det innerste laget med ull...
Da er det sånn at det ene var bra, men dette er enda bedre.

Lys og varme sier jeg da, lys og varme.

Det sier forresten ikke husets tiendeklassing for klassen har tekstanalyse i norsk, med tema norske sanger, og hun har ganske riktig fått Lys og varme og dermed oppdaget at jeg kan hele teksten og har inngående og begeistret kjennskap til trønderrock. For å sid et sånn, hun er ikke helt der...




lørdag 3. mars 2018

Og de fleste er snille



Og så har vi alle de andre. De som ringer to år i forveien og bestiller tid, de som hyggelig minner meg på at jeg kanskje har glemt å svare på en sms, de som kommer til avtalt tid og har med sølv når de skal, bunadsko når de skal og som stiller hyggelige og oppfølgende spørsmål.
Kort sagt, de omtrent 95 prosentene av kundene som vi nesten aldri snakker om. For de aller, aller fleste er både omtenksomme og velmenende, de oppfører seg pent og er alltid velkommen tilbake ( innenfor åpningstidene).
Det er bare det at vi, eller ihvertfall jeg, har så lett for å glemme disse kundene.
Derfor går dagens blomst til dere. Tusen takk. Det er dere som holder liv i systua.
Men dessverre er det slik at de andre, de jeg blogget om i går, de holder mer liv i bloggen.
Hmm, muligens er dette en karakterbrist hos meg? Dette at det er så utrolig mye morsommere å raljere over bøller og bøfler enn å snakke pent og takknemlig om de snille?


PS.
Det er fremdeles fullt i avtaleboka, selv for ekstremt snille piker.

fredag 2. mars 2018

Fullt, fullt, fullt

Når det ringer på døra en blank formiddag er det enten
- Jehovas Vitner
og nei, jeg har ikke lyst til å snakke om mitt forhold til Bibelen med mennesker jeg ikke kjenner. Tro er personlig. Mangel på tro er også personlig.
- Kunder jeg har glemt
Med blank formiddag mener jeg ikke nødvendigvis en av de dagene hvor huset er omgitt av stålis, men de dagene der avtaleboka er tom og blank.

I dag var det derimot en fornøyd dame som helt tilfeldig hadde kjørt forbi, med bunaden i baksetet, og kommet på at gud, der bor jo hun bunaddama. Og kanskje kunne jeg sy ut bunaden bittelitt, bare tre-fire cm, før påske? Når hun nå likevel stod i gangen altså og jeg tydeligvis var hjemme og ikke gjorde annet enn å åpne dører.

Nå er det dessverre slik at her er det fullt, jeg har ikke tid til mer. Hverken før påske eller før 17.mai.
Men om du som leser tenker at hey, ja, bunaden klemmer litt og kanskje burde jeg ta kontakt med noen som kan sy den ut så skal du få noen tips:

- Ring på forhånd.
En hyggelig telefonhenvendelse er en god start
- Presenter deg med navn.
Hvis det er fullt hjelper det sjelden om du er tanta til sjefen fra sommerjobben i 1983, en mor fra barnehagen poden sluttet i for 20 år siden eller andre vage forbindelser. Hvis vi har sydd for hele familien din gjennom flere tiår husker vi det antagelig, eller du kan nevne det. Etablerte kundeforhold kan være en fordel.
- Ring i normal arbeidstid. Det samme gjelder e-post og sms.
Ja, det kan hende du plutselig kommer på at du skulle ha justert en bunad, men vær så snill. Respekter lørdagskvelder og søndagsmorgener og ha forståelse for at selv om du sender en e-post midt på natta natt til lørdag så er det ikke sikkert du får svar før etter kl 8 mandag morgen.
- Godta et nei
I utgangspunktet er vi utrolig glad for alle kunder som kommer vår vei. Vi vil gjerne ha masse. masse jobb og de aller fleste av oss sier sikkert ja til minst en jobb for mye hver sesong. Så, når vi sier det er fullt så er det mest sannsynlig fullt. Da finnes ikke de ekstra tre-fire timene noe sted.
- Vær ute i god tid
Husk at det overhodet ikke er noen skam forbundet med å sy ut konfirmasjonsbunaden din når du nærmer deg førti år. Tenk over hvor mange andre plagg fra tenårene som fremdeles passer.
Husk også at om bunaden har sittet dårlig i fire år og det ikke har vært noen utvikling i vekt eller vekst så sitter den sikkert ikke noe bedre nå. Søk hjelp i tide. Mirakler kan selvsagt skje, men sjelden i den grad at bunaden plutselig passer perfekt.

Og sist men ikke minst - ring likevel. Det verste du kan få er et nei. Plutselig åpner det seg små luftlommer og da kan det være håp likevel. Men ring på forhånd.





onsdag 28. februar 2018

Dagens jobb


Når jeg ser gjennom billedarkivene mine er det tydelig at jeg helst tar bilder av broderier, ihvertfall i jobbsammenheng. Men jeg gjør jo ganske mye annet også...som å ta mål, ha innprøvinger, sy om og sy nytt. Men ta bilder av det? Nei, det blir det visst ikke så mye av.
Men i dag gjør jeg det. Vel, jeg orker ikke dokumentere at jeg falder et forkle eller syr et prøveklart liv, men jeg kan ihvertfall vise at jeg knytter knuter på sjalet til en Nordlandsbunad.
Jeg tar alltid hjørnene først og så jobber jeg meg stille og rolig rundt. Og så begynner jeg på runde to, tar hjørnene først og jobber meg stille og rolig rundt enda en gang.
Ideell ventejobb. Det er omtrent 800 knuter totalt, så det tar sine timer. Samtidig er det ikke av de mest utfordrende arbeidsoppgavene, så det går fint å gjøre dette mens du egentlig gjør noe annet ( koker poteter, hører den oppvoksende slekt i lekser, sitter på buss eller tog, venter på legetime eller når enn det måtte passe). Du et, de situasjonene hvor det er altfor lett å dra telefonen opp av veska eller lomma. Da er det så mye hyggeligere  og ikke minst kontaktskapende å trekke frem et lite håndarbeid.