Reinlykke

Å vokse opp som reingjeterunge har visse fordeler. Fruen har tilbragt store deler av barndommens somre på fjellet og har inngående kjennskap til tamreindrift, kalvmerking, bequerell ( hilsen Tsjernobyl ) og er vant til å ha en far som i tide og utide stopper bilen i veikanten for å kikle etter rein. Og ja, å kikle er et verb i vår verden og betyr naturlig nok å se med kikkert.
Bildet er fra vinterslakt i desember. Vi har hengt på gjerdet på flere høstslaktinger, men dette var første gang fruen og Woody fikk være med midtvinters. Selvsagt er vi ikke med på selve slaktingen, vi bare ser på kalvmerking, veiing, sortering og at de lykkelige dyrene som skal til liv slippes fri. Slaktere og veterinær vokter sin jobb.
Fruen har ingen problemer med å ta med barna på dette. De har et sunt forhold til hvor mat kommer fra, noe som gir visse utslag ved middagsbordet. Mormor er noe sartere enn sin datter, og ble ille ved da Woody, 3 år, kikket på koteletten og ytret Jeg tror dette må ha vært en grisenakke...