Det er viktig å være en god mor, både for å gi de søte små en god ballast på deres ferd videre frem gjennom livet, men også i forhold til hvordan andre mennesker oppfatter deg.
For å være en god mor er det selvsagt et og annet man ikke gjør, og helt klart enkelte ting man heller ikke sier. For eksempel er det rett og slett naivt å gjøre følgende:
Putte mobilen i jakkelomma før man strener inn på sfo for å hente den søte lille som uten unntak vil ha med noen hjem, helst hver dag. Den besøkslystne frøken kaster seg derfor over mor med samme spørsmål hver dag - kan jeg ha med noen hjem?
Hvis dette ikke er avtalt på forhånd må det ringes til diverse foreldre, og en sliten mor kan da lett gripe til enkle løsninger og si - nei, jeg kan ikke ringe noen. Mobilen min er hjemme.
Ikke gjør dette. Det kan gå fint, men mest sannsynlig skjer det med dere også. I det man har servert denne hvitskinnende usannhet ringer en telefon. Ikke en hvilken som helst telefon, men din telefon.
Dette er omtrent like oppløftende som når barnet forteller helsesøster at vi aldri spiser sunn mat ( ordet ble bevisst ikke brukt, for å unngå sunn-mat-trusselen), eller at salat er bra for huden ( pen hud er viktigere enn velfungerende nyrer når du er tre år). Queenie sa som følger en gang, pappa lyver aldri, men jeg er litt mer usikker på deg altså.
Fruen tenker at hverdagen kommer vel tidsnok, og det de ikke vet har de ikke vondt av, som en kollega sa før hun tørket av vaflene med oppvaskkluten etter at de falt på kjøkkengulvet på fjellstua.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar