tirsdag 7. mai 2013

en dalside

En liten bit av hjertet mitt ligger i en dalside i USA.
På grå dager har jeg tenkt på å kunne være der , stå på kne og ule ut savn og sorg.
Men når vi kommer dit, i juli, er det med to barn som for første ( og kanskje eneste ) gang skal besøke stedet hvor hun som skulle vært Tante døde. Det vil ikke være tid og sted for en ulende mamma.
Det blir ikke den turen jeg har tenkt på på grå dager. Det blir en tur der vi skal oppleve mye annet enn denne dalsiden også. Det blir en fin tur.

Men jeg får vondt i magen hver gang jeg tenker på at vi skal gå oppover stien som snirkler  frem og tilbake mellom trærne mens vi kjenner sola steke i nakken og møter isn´t it awesome-turister bak hver sving. Jeg vil og jeg vil ikke.

Og jeg må helt klart slutte å omtale denne nasjonalparken, som i utgangspunktet er riktig så storslått, som et helvetes drittsted. Neste uke. Eller uka deretter.



Oppdatert:
Jeg har vært der før. Men en liten del av meg tror at om jeg bare sitter der lenge nok så vil jeg forstå det uforståelige.

15 kommentarer:


  1. Kanskje du ikke er fullt så drittsted etter du har besøkt det? Kanskje det fortsatt er. Uansett, må du få synes hva du vil om det.

    Jeg håper du får en fin tur, sorg og savn til tross.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er et drittsted. For meg. Men jeg må innse at andre mennesker ikke nødvendigvis synes det. Og jeg kan slutte å ta det som en personlig fornærmelse om fjerne bekjentskap vil reise dit for å klatre.

      Slett
  2. Hvis du aldri har væt der før: Først går du stien alene, mens de andre spiser french fries og is ett eller annet sted i nærheten. Ta deg tid. Ingen kjenner deg, det gjør ikke noe om du gråter. Deretter går dere sammen.
    Been there, done that.
    Klem :)

    SvarSlett
  3. Oi, oi.
    Men det er bra dere tar turen. Og Gunnhild gir gode råd her.

    SvarSlett
    Svar
    1. Turen må til. Den sitter som en propp i systemet for fremtidige reiser til USA for ungene. Vi bør reise til dette stedet sammen.

      Slett
  4. Her seier du enormt mykje med få ord, fru Storlien! Eit stutt innlegg som bit seg fast... Sender varme tankar med på turen!

    Merete B.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk:-)
      Vanligvis er det omvendt, ihvertfall i følge avkommet, mange ord og lite budskap:-)

      Slett
  5. Jeg ønsker deg all mulig lykke til på turen. Det går bra! Og det er fint at dere drar - så flott! Det er nydelig hvordan du skriver om søstra di, om sorg og mestring. Stå på.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk. Og ja, det går bra. Men jeg skal være glad når vi er ferdige med akkurat denne delen.

      Slett
  6. En vanskelig, men nødvendig tur, forstår jeg. Jeg håper du får en god opplevelse, på tross av det vonde. Jeg syns du skal gråte sammen med ungene, jeg. De forstår nok bedre enn du tror at dette er vanskelig for deg. Ungene har ikke vondt av å se sorg få utløp.
    Alt godt på veien:) Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig, Ann Judith. Barn har ikke vondt av å se foreldre gråte. Men mitt forslag om å gå turen alene først har ikke noe med barna å gjøre. Det har noe med fru Storlien å gjøre. Uten barna kan du bare være søster, ikke mor. På neste tur kan du være både mor, søster og ektefelle ...
      Det var bra for meg. Det betyr ikke at det passer alle andre. Jeg stoler på at du finner din egen mestringsvei, fru Storlien. Du er et vettugt menneske :)

      Slett
    2. jeg kommer til å gråte. Men å legge seg ned og ule er litt mindre fristende med barna tilstede:-)
      Det går nok bra. Og det blir nok litt vin den kvelden. jeg har vært føre var og foreslått overnatting på vingård...

      Slett
  7. Kjære deg, fru Storlien, som jeg FORSTÅR! Min elskede lillesøster døde så altfor ung av kreft, og hun var mitt eneste søsken, og det var en grusom prosess å måtte la henne gå, følge henne og dele hennes viten om at dagene hennes talte ned, og ikke minst, være enig med henne og håpe for henne at det skulle gå fort, slik hun selv sa da alt håp var ute. Vet du, jeg er enig med Ann Judith. La barna dine få se at du er lei deg, men forklar dem hvorfor. Og - ikke vær lei deg hele tiden, men vær litt lei deg akkurat lenge nok til at du får det litt ut. Regner med at du ikke kommer til å ule, men at noen tårer får trille litt. Barn forstår og aksepterer mye mer enn vi tror, bare de forstår hvorfor. Da er det ikke skremmende. Og om de feller en tåre på dine vegne, vel, da utvikler de bare sin empati. La dem i tilfellet også få lov å trøste deg. Og så, før og etter dette, har dere en super-duper ferie. Hvis du ikke gjør dette, så tror jeg du vil ha en klump i brystet hele ferien, og det vil du jo ikke! Og - ja, du er et veldig vettugt menneske! Men husk: Du MÅ ikke alltid være den flinke. Jeg felte ikke en tåre i min søsters begravelse, jeg bare tok meg av hennes små barn, mann og mine foreldre. Og jeg kan garantere at det ikke var særlig lurt for min egen del. Alle gode ønsker! Astrid

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for fantastisk kommentar. jeg kjenenr meg igjen i mye, og det er sant som du sier - vi må ikke alltid være den flinke. Det har vi ikke igjen for i det lange løp. Klem:-)

      Slett