søndag 1. september 2013

1.september

I nitten år har jeg på denne datoen ønsket at jeg kunne ta en telefon, sendt et kort, ringt på en dør, kjøpt en gave og gratulert Storesøster med dagen.
Men det kan jeg ikke. Og selv om sorgen og savnet endrer seg i bølgedaler blir det aldri helt borte. Det ligger et savn der, et ønske om at hun skulle vært her, vært med.
I dag skulle jeg gjerne ringt henne, gratulert henne med 46-årsdagen og ( mest sannsynlig ) ganske raskt ville vi endt med å snakke konfirmasjon. For det er det livet handler om akkurat nå, Woodys konfirmasjon om en uke. I en ideell verden ville hun vært levende engasjert, kommet med råd og tips, bidratt med mat og praktiske løsninger. Hun ville roet meg ned når det holder på å koke over, fått fokuset mitt inn i nye spor og sikkert holdt en flott tale for sin eldste nevø på den store dagen.

Slik er det ikke. Woody og Queenie har vokst opp med skyggen av en tante, en tante de har hørt mye om men aldri ble kjent med. En tante som kunne vært så mye, men som for dem bare er ord og bilder.

Men på denne dag, hvor jeg så inderlig gjerne skulle tatt den telefonen, sendt den eposten, eller et kort, eller hva som helst så lenge det var et livstegn med mulighet for respons vil jeg gjerne si noe til dere som har søsken og som kanskje ikke har så mye kontakt med dem;

Løft nå opp den telefonen. Vil du ikke ringe? Neivel, send en sms da vel. Det er ikke så vanskelig. Hva med "Hei. Lenge siden sist. Håper vi treffes i juleferien. D hadde vært hyggelig"
Eller "Håper du har det bra? Jeg savner deg?"
Det kan hende den i den andre enden synes det er hyggelig? Og om dere har endt i en forrykende krangel på grunn av arv, foreldre som favoriserer , ektefeller eller andre fornærmelser - bli ferdig med det. Er det egentlig så farlig? Hvor mye penger er en barndom verdt?
Vi som er yngst i en søskenflokk kommer inn i en flokk der det er eldre søsken, de som er eldst husker knapt nok hvordan livet var før de fikk søsken. Det er lett å ta søstre og brødre som en selvfølge, et kors man må bære. vet dere, de er ingen selvfølge. Og det blir faktisk noe inn i helvete tomt etter dem.

Så ta den telefonen. Du kommer ikke til å angre.
Gudene vet, jeg skulle gjerne hatt muligheten til å høre den stemmen jeg ikke har hørt på nitten år.

5 kommentarer:

  1. Det er godt at du fortsatt kjenner på savnet, dermed blir hun ikke glemt. Kjenner godt til hva du skriver - og det er ikke en god følelse å ha noe "usnakket" med noen, vi vet ikke hva neste øyeblikk bringer.
    Gi heller en klem og et godt ord for mye enn for lite.
    Ha en så fin dag som du kan.

    Bente

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg synes det er viktig å ha henne med. HUn er en del av livet mitt, og det er unaturlig å ikke snakke om henne. Og så tenekr jeg at det skader da ikke, om noen snakker litt om sorg og savn og sånn og at det ikke går helt over.

      Slett
  2. Du skriver så fint! Og jeg kjenner jeg er veldig glad for å ha brukt helga sammen med to av mine søsken, ogat vi har ett godt forhold.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk:-)
      Og så bra - søskentid er fint.

      Slett
  3. Jeg har tre søstre. En bor i himmelen hos Gud, og har bodd der siden hun var 24, det er fjorten år siden hun døde. En har jeg ingen kontakt med fordi hun klandrer meg for at vår far og hennes mor gikk fra hverandre fire år før min mor og vår far traff hverandre (fem år før jeg ble født). Og en har jeg ikke kontakt med fordi vi rett og slett bare ikke klarer å ha noen som helst form for kommunikasjon og samvær.

    Jeg har tre søstre, men har egentlig ingen. Jeg har prøvd å endre på det så mange ganger, til ingen nytte. Hvordan fikser man det når den andre parten ikke vil?

    SvarSlett