mandag 18. september 2017

still crazy after all these years

Dagens jubilant


Lille ville fyller ti år og begynner å bli en voksen dame.

Dagen markeres med kjøttkake, gummipipeleke og umåtelige mengder kos













Hun var så liten da vi fikk henne...bitteliten og veldig stille. Og så - poff, tok det av og som en liten tornado sveipet hun inn over oss. Hun gnagde på lister, sko, votter, halsbånd og bånd. Hun utviste enorm spenst og en unik evne til å komme til absolutt over alt og fremstod som fullstendig umettelig.
Det var dager hvor jeg seriøst lurte på hvordan vi skulle takle denne kruttønna og hva vi hadde begitt oss ut på. Vedkommende som fortalte oss om en Jack Russell han kjente som stort sett bare sov foran peisen ble vurdert som løgnaktig ettersom vi aldri hadde sett Laika ligge annet enn til høyst nødvendig lading.
Men pluselig oppdaget vi at det gikk an å bytte listene i gangen uten at de nye ble frynsete i kantene. Alle sko stod urørt og vi hadde ikke kjøpt nytt bånd på flere uker. Hun hadde rett og slett blitt voksen ( eller tenåring) og innimellom hørte hun til og med etter når vi sa navnet hennes også.

Og nå, nå er det bare glede. Ja, nesten da, for det er fremdels mye vilje. 
Ikke like klar i blikket og ikke like kjapp ut av startgropa, men fremdeles en ukuelig optimist.

PS.
Det et stas med hundebursdag, men ti år er ikke så mye å hoppe i taket for.
At noen har vært gift i femtien år derimot, det er verdt et hallingkast, hipphipphurra,  
#relationshipsgoals og masse fine emneknagger. Men jeg får nøye meg med å takke for at jeg har fått vokse opp med foreldre som er glade i hverandre og som fremdeles har det godt sammen. Det er skikkelig stas og innmari godt jobba og slettes ingen selvfølge nå til dags.
Heldige er de og heldige er vi.
Hurra


lørdag 16. september 2017

Lørdag



Lørdag

Tid for de fine koppene og de gjenglemte makronene
( og et aldri så lite hurra for tømming av fryser)


torsdag 14. september 2017

Leseutfordring 2017: statusoppdatering




1. En bestselger fra 2016 - Og hver morgen våkner jeg av Marita Hansen 
2. En bok med et navn som tittel - An-Magritt av Johan Falkberget
3. En bok med rødt omslag - Desiree av Annemarie Selinko
4. En bok skrevet før 1900 - Forraadt av Amalie Skram
5. En bok skrevet før 2000. Her har jeg tatt meg til rette. Jeg har byttet kategori og opprettet Biografi og valgt Dynastiet Romanov av Simon Sebag Montefiori
6. En bok med handling fra et sted du ønsker å besøke - De fortapte spillemenn av Vilhelm Heinesen
7. En bok med tall i tittelen - DE tre musketerer av Alexandre Dumas
8. En bok på mer enn 600 sider - The winds of winter av George R.R. Martin
9. En bok som er skrevet av en Nobelprisvinner  - Markens Grøde av Knut Hamsun
10. En bok som er oversatt fra et språk du ikke kan- Mi briljante venninne av Elena Ferrante
11. En bok som kun har ett ord i tittelen - Dadland av Keggie Carew
12. En bok som ble publisert den året du ble født - Gjøkeredet av Dale Wasserman

Hmmm, denne har jeg ikke gjort så mye med i sommer. Men nå altså, nå skal det leses.

Jeg har en følelse av av nummer åtte må endres, det virker som om den godeste Mr. Martin fremdeles finpusser detaljer. Heldigvis kom Ken Follett ut med ny bok om katedralen i Kingsbridge, jeg tror den overtar for sommervindene.
Og så angrer jeg litt på De fortapte spillemenn. For tiden har jeg ikke det minste lyst til å reise til forblåste øyer. Jeg har lyst til å sitte på en fortauskafe i høstsol, drikke kaffe og ha på meg lebestift og nye sko. 


onsdag 13. september 2017

på`n igjen


Da jeg låste opp kurslokalene mandag kveld gledet jeg meg virkelig til å treffe nye og gamle kursdeltagere. Etterhvert har jeg kommet inn i en ganske velkjent rytme - når en kurssesong er over er jeg lei. Jeg angrer som en hund på at jeg har fylt opp neste semester og jeg gremmes ved tanken på all tiden som går bort til kursing (i denne perioden ser jeg helt bort fra at dette er en jobb, og har et helt irrasjonelt reaksjonsmønster). Og så begynner jeg å glede meg igjen. Dette er såpass fast at jeg ikke bekymrer meg det minste over et par uker med lav motivasjon, jeg vet jeg trenger noen uker fri. Når det nærmer seg sesongstart og jeg får deltagerlistene for kursene som går over tid begynner jeg å bli spent på hvem som er nye, og hvem som henger med fra tidligere kurs. Ikke minst er det spennende å se hva slags bunader det skal jobbes med 
I høst har jeg fått en fin spredning; det skal jobbes med bunader fra Sunnmøre, Nordland, Sigdal, Hardanger, Oslo og Telemark. Noen skal montere og noen broderer og alle bunadene har jeg vært borti før ( på et av de første kursene hadde jeg en kursdeltager som skulle brodere hvitsømsforkle fra Nordmøre. Jeg måtte jo vedgå at dette ikke akkurat var mitt hovedfelt, så jeg endte med å oppdatere meg hjemme fra uke til uke og hun fikk streng beskjed om å ikke jobbe raskere enn planlagt. Det gikk fint).



PS.
Jeg har begynt å planlegge vårsesongen, så om noen skulle ønske seg en kurslærer. f.eks. i ullbroderi, så kan dere jo alltids sende meg en epost:)

fredag 8. september 2017

Bunad til konfirmanten, del to


Jeg måtte gå noen runder med meg selv da det ble klart at bunadplanen måtte revideres og jeg måtte finne ut hva jeg skulle fokusere på:
Ville jeg prioritere mine egnesentimentale følelser og se datter i en bunad hun ikke følte seg vel i, eller ville jeg satse på bunadglede og eierskap hos den fremtidige eieren? Ville jeg se bunaden bli brukt ved flere anledninger eller ville den ende i skapet og være en kilde til irritasjon? Svaret gav seg etterhvert selv, jeg ville ha en bunad som ble brukt.

Så, vi dro til Oslo, så på stoff og la en plan. Jeg viste henne mine favoritter og hun valgte heldigvis en av de jeg likte best. Ærlig talt, jeg kunne gi meg på noe men litt ville jeg tross alt bestemme:)
Vi beholdt stakken, og skiftet til håndsydd liv i en grønn silkedamask. Slik holdt vi oss i samme draktområde og vi kunne bruke skjorta og sølvet. Forkleet er nytt, silkebroderi på silke. Jeg synes det er stas at det er flere valgmuligheter på forklær, og den opprinnelige planen var å skifte forkle til råndastakken.
Til slutt endte vi med en bunad hun føler seg vel i. Hun hadde den på hele søndagen og skal bruke den i konfirmasjon i morgen og hun oppfatter bunaden som sin egen. Den er jo hennes, men nå har hun fått være medvog velge. Hun har tatt stilling til livstoff og farger i broderi og slapp å bare få en bunad tredd ned over hodet, bokstavelig talt.



 Jeg brukte litt mer tid enn planlagt, men det var det verdt. I ettertid kan jeg se at jeg gikk i en ikke-ukjent-voksenfelle, jeg overførte ukritisk mine forventninger om bunadbruk til konfirmanten og regnet med at mine forhåpninger skulle bli tatt godt imot og hegnet om. Jeg kan også se at hun hadde lagt ut små drypp ganske tidlig om at dette ikke var hennes drøm., men hun skal ha ros for at hun ikke brølte det til meg. Det ville jeg ikke vært klar for og da ville vi nok endt med bunad i kirken, hurtigskifting til kjole etterpå og påfølgende innspill om hvilken bunad hun ville hatt hvis hun kunne velge selv. 

Så kan vi jo si at det er fint å ha tilhørighet i et draktområde hvor det finnes valgmuligheter, og det er fint å kunne sy selv. Dette er faktorer som gjorde det enklere for henne å få gjennomslag for endringer. Jeg er ikke tilhenger av å bare ta seg til rette og endre etter eget forgodtbefinnende, men i  områder med sterke og lange drakttradisjoner vil det ofte være flere alternativ enn der det bare finnes en eller to nyere bunader. 

Forkleet er i silke som far i huset kjøpte i Singapore i vinter, etter at det ble lagt sterke føringer på kvalitet. Sterke føringer =  jeg tok ut en bit av falden på mitt forkle og sendte med, sammen med en liste fra google over de fire beste stedene å kjøpe silke basert på søket god kvalitet + lite mas. 

PS.
Det opprinnelige livet ligger pent i skapet ( mitt ) i påvente av et eller annet. Et barnebarn, en svigerdatter eller rett og slett endret hårfarge på den håpefulle:)

torsdag 7. september 2017

Bunad til konfirmanten, del en


Det har vært planen hele tiden... hun skulle konfirmeres i råndastakken som hang i Barndommens dal, tantes bunad.  Tante som hverken hun eller storebroren har møtt, bare hørt om. Jeg hadde gledet meg til dette, en sår glede over å se noe etter henne bli brukt om igjen.
Bunaden som var ny til konfirmasjonen på begynnelsen av åttitallet hadde hengt ubrukt siden storesøster døde og nå skulle den frem i lyset igjen. Jeg hadde sett over bunadsølvet, beundret skjorta som er sydd av en av mine tanter og tenkt at det kunne være fint med et brodert forkle.
Jeg hadde snakket varmt om slekters gang, kjøpt nye bunadsko og var klar for innprøving og en eventuell tilpasning. Konfirmanten derimot var lunken, svært lunken. Og til slutt dukket det opp at hun egentlig ikke var så tent på denne bunaden, og særlig ikke det rødrutete livet.
For å si det mildt så ble jeg fryktelig lei meg, dette hadde vært en drøm så lenge og jeg hadde sett fram til å se bunaden i bruk igjen. Jeg syntes hun var vrang, det har tross alt vært opptil flere jenter med rødt hår som har både brukt og kledd råndastakk, og håret er tross alt ikke like rødt som da hun var liten.
Jeg var inne på tanken om å trumfe gjennom gjenbruk, men innså at det ville føre til minimal bunadbruk og enda mindre bunadglede. Jeg tenkte på hvor lite takknemlig jeg selv var da jeg som konfirmant ble tildelt en arvet bunad som ikke var lik de andre, de som ble vevd og sydd av en dame i Barndommens dal. Og jeg innså at selv om drømmen var både vakker og vemodig så hjalp det ikke, det var min drøm. Ikke konfirmantens.
Derfor endte vi med en litt annen løsning, med noe gammelt og noe nytt i skjønn forening.


Og det skal jeg fortelle om i morgen. 

mandag 4. september 2017

konfirmasjon



Fin dag, fin konfirmant. 

Bilder av bunaden kommer når mor har kviknet til ( bittelitt sliten etter å ha holdt konfirmasjon)
Inntil videre - bilde av borddekorasjonen.


torsdag 31. august 2017

Tanker om brød og bunad



Nålehuset jeg fikk da jeg fylte tyve er nesten alltid med. Her sammen med et bunadbroderi fra Valdres


Da jeg vokste opp var det aller meste av maten hjemmelaget. Mor bakte . saftet og syltet. Kjøtt ble enten tilberedt hjemme eller det kom fra slakteren nedi bygda ( ååå. den lykken når far kom hjem med eske  med ferske kjøttkaker fra Moen og vi fikk maule en hver). Butikkbrød var luksus til spesielle anledninger og middager var stort sett ganske tradisjonelle med kjøtt/fisk, grønnsaker og potet.
Så kom ferdigpizzaen, Fin og flat lå den i frysediskene og fristet med sak av Hawaii, Italia og andre eksotiske steder vi drømte om. Dette var , på åttitallet, noe av det aller gjeveste vi kunne ha som lørdagsmiddag.

I dag tror jeg ungene ville sett bekymret på meg hvis jeg hadde foreslått grandis som ukas høydepunkt. Ikke fordi vi ikke spiser ferdigpizza en gang i blant, men fordi det ikke lenger er noe bilde på det urbane liv, drømmen om Italia eller egentlig noe som helst annet enn tidsklemme og lav grad av planlegging.
Vi opplever en bølge av kortreist mat, bevissthet om kosthold, hjemmelaget, økologisk og sporbart. Noen er superentusiastiske, andre ikke like engasjert. Jeg ser at vi her i huset lager mer mat selv enn for ti -femten år siden, jeg kan ikke huske sist jeg stod og hang over disken med ferdigmiddag og det siste året har jeg stort sett bakt alt av brød ( og oppdaget at det er rimeligere enn å kjøpe ).

Nå tenker kanskje du som leser at dette er langt utenfor det jeg vanligvis skriver om eller interesserer meg for. Og ja, det stemmer. Dette kommer ikke til å bli noen matblogg. Årsaken til at dette temaet i det hele tatt dukker opp er at jeg har et håp om at bunadene vil få et lignende oppsving.
Vi er ikke alltid så flinke til å se verdien i det nære, det vi alltid har hatt tilgjengelig og da kan det være lett å velge bort det tradisjonelle til fordel for mer fristende og tidsbesparende alternativer.
Nettopp derfor er det viktig å ha et bevisst forhold til hvilken kunnskap vi flagger ut eller avvikler. Min drøm er at vi om noen tiår fremdeles har en levende bunadtradisjon, at det er langt mellom bunadene produsert i utlandet og at vi har et miljø hvor de som vil lære får muligheten til å tilegne seg kunnskap.
Selvsagt vil det alltid være mennesker som hverken kan eller vil brodere, og det vil alltid være noen som velger andre festklær enn bunader og folkedrakter. Det lever jeg godt med. Jeg har ingen agenda om at ethvert klesskap skal inneholde minst en bunad, jeg ønsker bare at de som velger å gå til anskaffelse av en bunad har en respekt for håndverket.
Og ja, selvsagt kunne jeg fokusert på hosebånd, knestrømper eller grindvevde bånd. Det finnes mange bunaddetaljer som i større eller mindre grad flagges ut. Når jeg velger å fokusere på broderiene er det fordi det ligger mitt hjerte nærmest, og jeg synes det er lettere å holde engasjementet oppe når det er et fagfelt jeg har et nært forhold til.

PS.
Jeg tar vanligvis utgangspunkt i min egen oppvekst og egne erfaringer. Jeg har ikke forskningsmateriale å vise til eller år med studier og baserer meg derfor på det jeg har sett og ser rundt meg. Min oppfatning både av bunadbruk og matlaging på åttitallet vil sikkert være preget av at jeg har vokst opp i Gudbrandsdalen og ikke i en større by. Jeg vet det er store forskjeller rundt i landet og vil på ingen måte fremholde min versjon som den perfekte løsningen for alle.


tirsdag 29. august 2017

en levende bunadtradisjon



Da jeg ble konfirmert, i 1985, hadde alle jentene i kullet bunad og jeg vil anta at de aller fleste visste hvem som hadde sydd både bunad og skjorte. Og jeg vil anta at selv om det kanskje ikke var så viktig for oss der og da, så er dette med oss som en del av bunaden. Noen husker en bestemor eller en annen slektning, andre en sydame med kalde fingre i nabobygda, Antagelig kjøpte noen også ferdig bunad hos leverandører som for eksempel Husfliden, men jeg husker ikke dette som spesielt vanlig.
I år har jeg selv konfirmant i familien i år og i likhet med de fleste jentene i kullet skal hun bruke bunad på den store dagen.  Hun vet hvem som har sydd, både de delene jeg har sydd og de delene som er arvet og (jeg håper) hun har etablert et personlig forhold til bunaden.
Men hvor mange av årets konfirmant har denne kunnskapen? Hvor mange er i familie med eller kjenner den eller de som har tilvirket bunaden de skal bruke?
Og har det noe å si?
Jeg tror det. Jeg tror at ved at vi mister nærheten til og kunnskapen om arbeidet som ligger mellom en materialpakke og en ferdig bunad så mister vi også en del av selve bunaden. Den blir mer upersonlig, et klesantrekk ( outfit som den oppvoksende generasjon ville sagt) enn et uttrykk for tilhørighet og tradisjon.

Dette henger selvsagt også sammen med tilbudet fra aktører som har hovedfokus på pris og leveringstid. Det er vanskelig  å argumentere for at en jobb tar 276 timer hvis butikken i nabobygda selger for en sum som tilsvarer 127 timer. Når vi ser en bunad som er brodert i utlandet er alt så glatt, pent og perfekt at den vanligste reaksjonen er - dette må være maskinbrodert. Det blir upersonlig, og uoppnåelig. Problemet oppstår når du, eller jeg, går inn til forhandler og ser en slik bunad hvor hvert sting er aldeles perfekt. Og for hver gang vi ser dette, det glatte, perfekte og upersonlige så blir  vi litt mer overbevist om at dette er sannheten.

Jeg tror at hvis vi fortsatt skal ha en glad og levende bunadtradisjon må vi gjøre bunadene tilgjengelige. Vi må holde kurs, vi må motivere de som vil til å sy hele eller deler av bunaden selv. Vi må huske at en stor del av årsaken til at bunadene fremdeles er levende, er salget av materialpakker og muligheten til å gjøre hele eller deler av jobben selv. Dette er håndarbeid som kvinner har utført, ofte for lite eller ingen lønn, for å ha gleden ved et håndarbeid, for å gi noe videre eller for å ha en aldri så liten inntekt. Dette er arbeid som vi har glemt, fordi det ikke måles noe sted. Det er ingen som har regnet ut hva broderende bestemødre har bidratt med, eller hvor mange timer de har brukt.

Vi kan snakke varmt om skoler, endring i utdanning og behovet for økt kunnskap. Jeg er enig i dette. Men jeg tror at vi som sitter her i dag sammen har et ansvar for å bevare bunadene. VI må gjøre bunadene tilgjengelige, holde kurs, drive opplæring lokalt og nasjonalt og spre bunadglede.

I går og i  dag er det Fagdager for bunad og folkedrakt på Fagernes og engasjerte fagfolk er samlet på Fagernes. I går var jeg en av fire som deltok i en paneldebatt om bunadens fremtid. Dette er noen av punktene jeg hadde notert på forhånd, i bearbeidet versjon. 

søndag 27. august 2017

Dagens utfordring - garnmangel


Jeg har jobbet meg selv inn i et hjørne.., eller rettere sagt, jeg mangler to hjørner. Det er litt lite av den ene fargen, og jeg må finne alternative løsninger. 

Samtidig merker jeg at jeg gjør det samme som når jeg strikker og begynner å gå tom for garn; 
Jeg jobber fortere og fortere, akkurat som om det hjelper. Jaja. 

lørdag 26. august 2017

Kapper og kontursting



Da NMBU på Ås startet opp etter sommerferien stilte rektorat og dekaner i nye kapper, designet av Anna Friedel. Motivene er hentet fra bygningsdetaljer, trær og annen symbolikk.
Vi er to bunadtilvirkere som broderte kappene for dekanene, fire kapper hver, ti motiv på hver kappe. Veldig moro å være med på en slik jobb, og inspirerende å se kontursting gjøre seg så godt på egen hånd ( jeg er jo mest vant til at dette stinget brukes i stilker).



Rektoratets  kapper er også nye, de har mer broderi og er utrolig flotte.  Flere bilder og mer tekst finner du her , på hjemmesiden til universitetet.

PS.
Siden jeg fremdeles levde i den villfarelse at det heter Landbrukshøyskolen på Ås måtte jeg jo søke opp dette NMBU...Nå heter det Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Jeg antar ganske mye har endre seg siden jeg var på studietur dit i 1993 for å se på behandling av pelsdyr og fikk være med og flå mink ( og punkterte stinkkjertelen på den ene)


fredag 25. august 2017

Med fire penner og en rooosa lebestift

Jeg var på konsert i går, en sånn konsert hvor mange går litt ut og inn for å trekke mer eller mindre frisk luft og for å holde væskebalansen i sjakk. Vi ble pent stemplet på innsiden av håndleddet og i inngangsdøra ble stemplet sjekket med rødt lys.
Og mens vi gikk innover i lokalet kom jeg til å tenke på den tiden hvor jeg litt oftere gikk på fest og fikk stempel på hånda. Eller stempel og stempel...
Da jeg vokste opp var det vanlig med bygdafester med stort spenn i alder og generelt god stemning. Jeg husker dette som morsomme fester, selvsagt bortsett fra de gangene hvor ukas helt danset siste dansen med en annen eller rett og slett ikke var der. Men bortsett fra den delen, den evige og stadig skiftende forelskelsen som lå som et bakgrunnsteppe eller en sydende lavastrøm under alt vi foretok oss, var dette fine fester. Stort sett var det et sted å samles og overhodet ikke det arnestedet for grøftefyll som mange tror.
Og for å komme inn måtte vi stemples. Det var vel egentlig det jeg kom til å tenke på.
For når vi venninnene diskuterte lørdagens utflukt( i fasttlefon etter kl 17 grunnet lokaltakst) var det alltid med en viss planlegging -  hvem som skulle betale og hvem som hadde med rød, svart, grønn og blå penn.
Hva vi skulle med pennene?

Jo, en betalte og så stod vi krumbøyd og kopierte. I starten var det bare svart, men plutselig dukket det opp et rødt stempel og et blått og til og med et grønt en gang. Best å ikke ta noen sjanser tenkte vi, og passet på å ha alle farger i veska.
 En etter en tegnet vi av på hverandre og trippet inn med hjertet i halsen og jakka godt trukket ned over håndleddet.   Noen ganger gikk det, andre ganger ble vi sendt rett ut for å kjøpe billett.
Systemet fungerte hel fint, syntes vi, helt til en luring installerte infrarødt lys og kunne sjekke hvem som hadde ekte og hvem som hadde uekte stempel. Da var det slutt på moroa.

Og så flyttet vi, begynte på andre skoler, begynte å gå på pub og cafè og fikk mer varige forelskelser.

Og om jeg nå skal ut har jeg hverken babyrosa lebestift eller grønn penn i veska. Nå har jeg ørepropper...


Ha en fin fredag:)
Skal dere forresten gjøre noe hyggelig i helgen? Med stempel?

PS
Burde smelt til med et bilde fra det glade åttitall, men tror vi dropper det gitt...

onsdag 23. august 2017

helgesysler





Håndsøm, sitronterte og pikekyss

Det er ganske hyggelig å forberede konfirmasjon 
( og testbaking med huskelapp er fint for å unngå stress )




tirsdag 22. august 2017

Dvalemodus?



Neida, jeg gikk ikke i hi...Det virker kanskje slik ettersom jeg la ut en klagesang over en altfor tidlig høst og deretter ble det helt stille.
Ikke har jeg noen god unnskyldning heller, ingen sånne flotte event som storbloggere er med på, ingen reality-show, deadlines for spennende manus eller andre hyperhemmelige saker som ikke kan deles. Bare livet og den lett hysteriske fasen som ofte kommer etter en fin ferie, den fasen hvor man skal ta igjen hverdagen, jobben og vaskerommet.

Nå er alt mer eller mindre på stell. Han som gikk ut videregående i vår har begynt på høyskoleutdanning ( og kan jo fortelle mor hvordan det er å komme opp fra videregående skole) og dattera har begynt i tiende klasse. Huh som årene går. Som vanlig syns jeg at det ikke er så lenge siden de begynte i første klasse og så blir jeg fryktelig nostalgisk og snakker masse om å gripe dagen. Bikkja har begynt å erfare at hun nærmer seg godt voksen alder og har forstrukket en sene i venstre bakbein. Det påvirker evnen til å hoppe opp i sofaen når vi er i nærheten men når huner alene hopper hun som bare det.
Høvdingen jobber, jeg jobber og om halvannen uke er det konfirmasjon og jeg tror jeg er i rute.
Eller, jeg er sånn flekkvis i rute. En dag er jeg helt ovenpå, og neste morgen våkner jeg og føler at løpet er kjørt og toget gått. Men jeg har servietter i skapet, kaker i fryseren og fire påbegynte taler i papirinnsamlingen. Jeg tror det blir fint.
For fire år siden skrev jeg dette innlegget, om forberedelser til den store dagen og hvor man MÅ vaske.  Og etter å ha lest det sjekket jeg medisinskapet - som må fylles på igjen ettersom det bare inneholder en dårlig opprullet støttebandasje og tre smertestillende. Da kan jeg jo vaske det samtidig.


Illustrasjonsbilde...jeg har ny mobil og vi kan vel bare fastslå at jeg ikke liker å tilegne meg kunnskap om ny teknologi. Jeg gleder meg derfor vilt og uhemmet til den håpefulle får litt mer ro på seg til å instruere mor i den vanskelige  kunsten hvordan overføre bilder fra mobil til pc uten å få sammenbrudd og opprette skjulte mapper.  Jeg tror ikke den håpefulle gleder seg like mye.


onsdag 9. august 2017

snart er det høst


Jeg har drukket te
og tent lys ( dog ikke duftlys)
og bakt brød
og sittet i sofaen og lest
mens det regner og regner og regner

Jeg har gledet meg over at skogbrannfaren trolig er minimal
og at det er ubeskrivelig grønt ute
Og jeg har tenkt på at det har vært en fin sommer
og at året er slik -
etter sommer kommer høst

men ærlig talt - allerede nå?

Jeg kjenner at det ikke er noen vits i å prøve meg på mer positivitet akkurat nå,
jeg følger Laikas eksempel og går i hi





fredag 4. august 2017

fin fredag




 I mitt første lærlingeløp var det fast tradisjon med fredagskaffe og napoleonskake. Nå som jeg sitter her og rydder i feriebilder, skriver jobblister og ynker meg over en stiv skulder kjenner jeg at fredagskaffe hadde vært fint å se frem til...

Bildene er forresten fra ulike anledninger. Først fra besøket hos Au Ver a Soie i Paris, et familiefirma med fabrikk utenfor byen og kontor og lager relativt sentralt. Så er det noen bilder hjemmefra, hvor noen av silkeskattene er avbildet i artistiske omgivelser sammen med makroner fra Laduree...





Det er forøvrig helt greit å være på jobb igjen, bortsett fra den der skulderen da. Den minner meg ihvertfall på når det er på tide med pause. ( Den minner meg forresten også på at det er ganske ugreit å ende opp med hotellrom i fjerde etasje uten heis hvis du har koffert).

Makronene er forresten vekk for lengst.

tirsdag 1. august 2017

På`n igjen


Jaja, det har vært en fin sommer men i morgen er det slutt på ferien...

Jeg har ryddet arbeidsbordet, for selv om det ble ryddet før ferien så har det samlet seg opp et og annet element der de siste ukene..Ferieminner, noen sminkegreier, et armbånd, noen bøker...sånn som har potensiale til å avspore meg enormt i morgen formiddag.
Heldigvis hadde jeg et par prøvinger rett før ferien så jeg vet akkurat hva jeg skal begynne med i morgen kl 8. Haha, neida, joda. Jeg tenker jeg begynner med kaffe jeg. Og så jobb. Hmmm, kanskje jeg burde skrive en detaljert arbeidsplan etter kaffen? Eller nei, jobbe først og så skrive liste i lunsjen...Huff, beslutninger, beslutninger. Det er alltid litt trått å komme i gang.
Er det innafor å håpe på lett regn?



fredag 28. juli 2017

et hyggelig møte


Jeg var nitten - tyve år og gikk på sømlinje og målet var, som for de fleste andre som går på sømlinje, å bli designer. På den tiden gav storesøster meg en bok om designeren Elsa Schiaparelli, hun med skohatten, shocking pink og hummerkjolen. Hun laget de mest fantastiske designs og samarbeidet tett med kunstnere, blant annet Salvador Dali.
Jeg ble aller mest fascinert av broderiene hennes og den friske fargebruken, men det jeg også husker er historien om hvordan det hele startet- en strikket genser med sløyfe i halsen. Sløyfen var strikket inn som et trompe de l'oeil, altså et slags tredimensjonalt mønster.
På denne tiden strikket jeg mye, men fant aldri helt ut av hvordan dette hadde blitt gjort. Noen år senere oppdaget jeg Kaffe Fassett og hans måte å strikke mønstre på, men sløyfegenseren som ble vist på et lite svarthvitt fotografi i boka om Elsa Schiaparelli har jeg aldri helt glemt.

Og vet dere - i en monter i øverste etasje i Musee des arts decoratifs, lå den. Genseren.
Og jeg skulle så gjerne hatt et bilde med hele genseren, men akkurat da syntes kameraet at nok var nok og besvimte av mangel på strøm. Og dessuten, jeg tror jeg måtte stått på en stol eller klatret opp på kanten av monteren for å fått med hele og det gjør man jo tross alt ikke.




onsdag 26. juli 2017

Dior - designer of dreams













 Noen tips hvis du vurderer å besøke utstillingen Dior- designer of dreams som vises i Musee des Arts Decoratifs i Paris frem til 18.januar:

1. Kjøp billetter på forhånd. Det er lang kø.
2. Beregn god tid og sørg for å ha fulladet kamera
3. Spis og drikk før du går inn, og ta av varm jakke. Det er veldig varmt i enkelte rom.
4. Hvis du tar bilder - husk å slå av blitzen. Hvis du ikke gjør det kan du risikere å bli skreket til på fransk tvers over et fullpakket rom. Og ja, det er fullt fortjent og helt på sin plass, men ingen liker vel å bli skreket til...Og da i tillegg på et språk du ikke er direkte stø på ( budskapet var imidlertid tydelig) Og ekstra sjokkerende etter en uke med en GPS-stemme som så please både titt og ofte.
5. Det er lang kø ute og veldig mange mennesker inne. Avtal møteplass i tilfelle dere kommer fra hverandre. Butikken er et fint møtested, den finner alle.
6. Og selvsagt - har du sjansen til å se denne utstillingen så bør du se den. Den viser motehuset Dior gjennom 70 år, med skiftende kunstneriske ledere som alle er behørig presentert. Vi får se fantastisk design, utrolig håndverk og ser hvordan moten har endret seg gang etter gang gjennom disse årene.

I likhet med utstillingen i London viste denne ikke bare  den ytre glansen i haute couture men presenterte også arbeidet bak, eller i, plaggene. Vi ser toiler ( de hvite prøveplaggene), broderiprøver, stoffprøver, skisser og notater og får et innblikk i alt som kreves av kunnskap for å drive et motehus. For det første synes jeg det er morsomt å se, men det er også gledelig fordi jeg håper dette viser en større respekt for arbeidet bak og de hendene som utfører detaljarbeidet.