mandag 7. mai 2018

Bunad 7.mai - noe gammelt, noe nytt


Jeg blir så glad når jeg får lov å tilpasse arvede bunader til nye generasjoner. For meg er dette en del av bunadens sjel;  det at den kan brukes av mange, at den kan gå fra generasjon til generasjon, at bestemor kan se sin egen bunad bli brukt med glede av barnebarn eller mor og datter kan bytte stakk eller liv ettersom man vokser og endrer fasong. Samtidig ønsker jeg at den nye brukeren skal føle tilhørighet til bunaden sin, kanskje få et nytt forkle eller noe annet hun kan velge selv. Gode, edle tanker ...men hvordan går det når holdninger og følelser skal settes ut i praksis innen husets fire vegger? 

Det har vært planen hele tiden... hun skulle konfirmeres i råndastakken som hang i Barndommens dal, tantes bunad.  Tante som hverken hun eller storebroren har møtt, bare hørt om. Jeg hadde gledet meg til dette, en sår glede over å se noe etter henne bli brukt om igjen.
Bunaden som var ny til konfirmasjonen på begynnelsen av åttitallet hadde hengt ubrukt siden storesøster døde og nå skulle den frem i lyset igjen. Jeg hadde sett over bunadsølvet, beundret skjorta som er sydd av en av mine tanter og tenkt at det kunne være fint med et brodert forkle.

Jeg hadde snakket varmt om slekters gang, kjøpt nye bunadsko og var klar for innprøving og en eventuell tilpasning. Konfirmanten derimot var lunken, svært lunken. Og til slutt dukket det opp at hun egentlig ikke var så tent på denne bunaden, og særlig ikke det rødrutete livet.
For å si det mildt så ble jeg fryktelig lei meg, dette hadde vært en drøm så lenge og jeg hadde sett fram til å se bunaden i bruk igjen. Jeg syntes hun var vrang, det har tross alt vært opptil flere jenter med rødt hår som har både brukt og kledd råndastakk, og håret er tross alt ikke like rødt som da hun var liten.
Jeg var inne på tanken om å trumfe gjennom gjenbruk, men innså at det ville føre til minimal bunadbruk og enda mindre bunadglede. Jeg tenkte på hvor lite takknemlig jeg selv var da jeg som konfirmant ble tildelt en arvet bunad som ikke var lik de andre, de som ble vevd og sydd av en dame i Barndommens dal. Og jeg innså at selv om drømmen var både vakker og vemodig så hjalp det ikke, det var min drøm. Ikke konfirmantens.
Derfor endte vi med en litt annen løsning, med noe gammelt og noe nytt i skjønn forening.





Jeg måtte gå noen runder med meg selv da det ble klart at bunadplanen måtte revideres og jeg måtte finne ut hva jeg skulle fokusere på: 

Ville jeg prioritere mine egne sentimentale følelser og se datter i en bunad hun ikke følte seg vel i, eller ville jeg satse på bunadglede og eierskap hos den fremtidige eieren? Ville jeg se bunaden bli brukt ved flere anledninger eller ville den ende i skapet og være en kilde til irritasjon? Svaret gav seg etterhvert selv, jeg ville ha en bunad som ble brukt.

Så, vi dro til Oslo, så på stoff og la en plan. Jeg viste henne mine favoritter og hun valgte heldigvis en av de jeg likte best. Ærlig talt, jeg kunne gi meg på noe men litt ville jeg tross alt bestemme:)

Vi beholdt stakken, og skiftet til håndsydd liv i en grønn silkedamask. Slik holdt vi oss i samme draktområde og vi kunne bruke skjorta og sølvet. Forkleet er nytt, silkebroderi på silke. Jeg synes det er stas at det er flere valgmuligheter på forklær, og den opprinnelige planen var å skifte forkle til råndastakken.
Til slutt endte vi med en bunad hun føler seg vel i. Hun hadde den på under hele konfirmasjon, konfirmasjon hegen etter og er klar for å bruke den på 17.mai.  Og hun oppfatter bunaden som sin egen. Den er jo hennes, men nå har hun fått være med og velge. Hun har tatt stilling til livstoff og farger i broderi og slapp å bare få en bunad tredd ned over hodet, bokstavelig talt.



 Jeg brukte litt mer tid enn planlagt, men det var det verdt. I ettertid kan jeg se at jeg gikk i en ikke-ukjent-voksenfelle ved at jeg ukritisk overførte mine forventninger om bunadbruk til konfirmanten og regnet med at mine forhåpninger skulle bli tatt godt imot og hegnet om. Jeg kan også se at hun hadde lagt ut små drypp ganske tidlig om at dette ikke var hennes drøm., men hun skal ha ros for at hun ikke brølte det til meg. Det ville jeg ikke vært klar for og da ville vi nok endt med bunad i kirken, hurtigskifting til kjole etterpå og påfølgende innspill om hvilken bunad hun ville hatt hvis hun kunne velge selv. 

Så kan vi jo si at det er fint å ha tilhørighet i et draktområde hvor det finnes valgmuligheter, og det er fint å kunne sy selv. Dette er faktorer som gjorde det enklere for henne å få gjennomslag for endringer. Jeg er ikke tilhenger av å bare ta seg til rette og endre etter eget forgodtbefinnende, men i  områder med sterke og lange drakttradisjoner vil det ofte være flere alternativ enn der det bare finnes en eller to nyere bunader. 

Forkleet er i silke som far i huset kjøpte i Singapore i vinter, etter at det ble lagt sterke føringer på kvalitet. Sterke føringer =  jeg tok ut en bit av falden på mitt forkle og sendte med, sammen med en liste fra google over de fire beste stedene å kjøpe silke basert på søket god kvalitet + lite mas. 

PS.
Det opprinnelige livet ligger pent i skapet ( mitt ) i påvente av et eller annet. Et barnebarn, en svigerdatter eller rett og slett endret hårfarge på den håpefulle:)

2 kommentarer:

  1. Min mormor, som var noget spesiell, begynte å gi meg bunadsølv til nordlandsbunaden allerede da jeg var ni år. Hun tok det som en selvfølge at det var denne bunaden jeg skulle ha, siden det var den bunaden hun likte best. Vel hadde vår familie noe fjern slekt oppi nordland et sted, men ingen jeg noen gang hadde hatt noe kontakt med. Selv var jeg født og oppvokst i en helt annen kant av landet (hvor det forøvrig finnes svært rike drakttradisjoner). Jeg fikk nordlandsbunaden til konfirmasjonen, og brukte den i cirka ti år uten noen gang overhodet å følge meg verken fin, vel eller komfortabel. Mamma tok da grep, heldigvis, og spanderte en materialpakke slik at jeg fikk brodere min egen, og den jeg hadde lyst til å ha. Den har jeg enda, og er såre fornøyd! Min oppfordring: For guds skyld, ikke tre en bunad nedover hodet på den unge håpefulle!

    SvarSlett
  2. <3
    Mine håpefulle med enda rødere manke fant ut at Hardangerbunaden også kan ha Grøn opplut, og ble himmelsk henrykte. Bunadene blir klare til mai 2019

    SvarSlett